I år blir alt annerledes

Hei fine mennesker, hvordan har dere det? Det er 1.desember! Tenk på det!

Jeg håper november har vært snill med dere og at dere er klare for desember! Åååh, det er noe helt eget med denne måneden! Vinteren blir så mye bedre så snart desember melder sin ankomst. Juletiden er like rundt hjørnet og alle hjerter gleder seg, inklusivt mitt eget! Det er så mange bursdager rundt jul også. Pappa hadde bursdag 1.november, Runar har bursdag nå i desember, storebror, jeg har bursdag, mamma har bursdag i januar. Puh, alt skjer samtidig, men det er greit så lenge jeg klarer å ha kontroll på hva som er når og at jeg rekker det jeg skal, så går det bra. 

Jeg har allerede blitt ferdig med halvparten av julegavene! Tenk det, dere! Kathrine er ferdig med halvparten av julegavene.. og vi har nå såvidt kommet inn i desember! Det skjer ikke hvert år. Jeg føler jeg er langt foran nå i motsetning til tidligere år da jeg også har kjøpt bursdagsgave til mamma, og bursdagsgave til kjæresten min. Så nå skal jeg gi meg selv en real klapp på skulderen. 

Nå er det tid for en episode med Flash og pizza på senga, før det er natta.

Speechless

Jeg er helt overveldet. Kvelden vi nå har planlagt så lenge er allerede over og jeg sitter med så mange gode tanker og en herlig følelse i hele kroppen! Tenk det - vi har hatt vår første Thanksgiving her hjemme i Norge. I vår egen stue! Tenk på det dere! Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvor mye den kvelden betydde for meg, det klarte jeg ikke en gang på lørdag da vi satt her og spiste god middag. Jeg hadde familien min rundt meg, samlet! Det var det som var så viktig for meg, å samle alle sammen. 

Jeg har alltid hatt skilte foreldre og har vel aldri opplevd å ha en høytid med begge mine foreldre på samme sted. Det har alltid vært ett år her, neste år der. Jeg har alltid vært den jenta som føler jeg velger bort den ene part, noe som er helt grusomt. Familien min er virkelig det viktigste og beste jeg har, derfor skulle jeg så inderlig ønske at jeg noen sinne slapp å måtte velge. 

Jeg minnes èn julaften der mamma og pappa feiret sammen. Dette er virkelig en av de juleminnene jeg kommer til å ha med meg for resten av livet mitt, for det var så vanvittig koselig, og jeg blir varm i hele kroppen min bare av å tenke på denne kvelden. 

Nå som jeg har blitt større er jeg fremdeles nødt til å velge, men jeg har mulighet til å gjøre noe som ikke har vært mulig tidligere - nemlig å arrangere noe eget der jeg kan invitere både mamma og pappa. For selv om de har vært skilt siden jeg var baby har de alltid klart å oppføre seg fint sammen. Og dette er noe jeg setter så vanvittig stor pris på. Det er ikke alle som er så heldige å kunne ha sine skilte foreldre i samme rom, ikke en gang samme kommune, for det skal alltid være krangling, stygge blikk og nedlatende tale så fort de ser hverandre. Sånn er det heldigvis ikke med mine foreldre, og det er jeg så takknemlig for! 

På lørdag da alle hadde kommet og vi satte oss ned ved bordet, kjente jeg at jeg ble overveldet. Ikke bare av inntrykkene, men av selve situasjonen. Jeg satte meg ned og så rett inn i øynene til både mamma og pappa. Jeg hadde mormor på min venstre side og Sissel (min stemamma) på min høyre. Følelsene boblet opp i meg og jeg klarte ikke å få frem et eneste ord. Jeg var så rørt der jeg satt med mine to familier samlet som èn. Jeg er kanskje uheldig som har skilte foreldre, men jeg er desto heldigere som har en enda større familie. Og Sissel er helt klart en person som har en spesiell plass i hjertet mitt. 

Når vi alle skulle si noe vi er takknemlig for, brast bare alt i meg. Jeg hadde så mye jeg ønsket å si, men jeg var tom for ord. Jeg var så rørt og klarte virkelig ikke å holde tårene tilbake. Så alt jeg ønsket å si ble borte i en tårekvalt og skjelven stemme. Jeg prøvde å distrahere meg selv ved å snakke meg litt bort før jeg fortsatte, men det nyttet ikke. Uansett hvor hardt jeg prøvde ble ordene kvalt av gråten, og jeg måtte til slutt avbryte. Jeg hadde ikke ønske om å knekke sammen i gråt, selv om det var eneste måten jeg kunne klare å fullføre. 

Det var så mye jeg ønsket å si, men det ble for tøft så fort jeg innså hva jeg faktisk hadde fått til. Jeg samlet familien min på ett sted, jeg er så heldig som har akkurat denne muligheten. Jeg har så utrolig heldig som kan invitere både mamma og pappa, og samtidig være totalt avslappet, for jeg vet det går så bra. 

Tusen takk for at jeg har denne muligheten. 

Vi har alle noe å være takknemlig for



I fjor på denne tiden var jeg i USA og fikk for første gang oppleve Thanksgiving på ekte amerikansk vis. Dette var virkelig noe som ga et sterkt inntrykk og satte i gang så mange følelser, tanker og minner. Og jeg kunne ikke forstå hvorfor Norge ikke har adoptert denne høytidsdagen enda. Vi har tatt til oss Valentinsdagen og Halloween med åpne armer. Men Thanksgiving som er en dag for takknemlighet og å ha en koselig dag med sine nærmeste, det ofrer ikke nordmenn en eneste tanke. ÈN dag som er satt av til å bare være takknemlig for hva man har her i livet. Ingen sure miner, ingen anger, ingen sorg, bare takknemlighet over hvor heldige vi er. For ja, vi er ekstremt heldige. Det er ikke alle som har det bra her i livet, men det finnes alltid noe å være takknmelig for - uansett hvor stort eller lite, så er det alltid noe å være takknemlig for. 

Når jeg har beskrevet hva som vil skje under middagen, der alle som sitter ved bordet skal fortelle om hva de var takknemlige for, blir jeg møtt med de merkeligste ansiktsuttrykk som skriker til meg "Hva er dette for noe tull?" Der har jeg nok svaret på hvorfor Norge ikke har tatt til seg denne tradisjonen. Vi nordmenn er på en måte for gode til å skulle grave så dypt, vi ønsker ikke å utlevere oss selv, våre innerste tanker og følelser. Vi vil ikke at andre skal slippe inn og se vår sårbare side. 

Hvorfor er det sånn? Hvorfor syns vi det er så vanskelig å åpne seg? Jeg husker selv at jeg fikk litt halvveis panikk når jeg fikk vite dette ved middagsbordet for ett år siden. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg formulere meg på engelsk?! Men det gikk jo så fint. Ordene bare kom av seg selv så fort jeg stilte meg selv spørsmålet "Hva er jeg takknemlig for?" 

Så vi fant fort ut at vi har ønske om å adoptere denne dagen og lage det til vår egen tradisjon, og det er akkurat det vi nå har gjort. I morgen kommer fler fra min familie og kjæresten min sin familie på besøk for å markere denne dagen med oss. Jeg gleder meg så mye, og om dette er noe som gir mersmak hos alle sammen håper jeg Thanksgiving kan bli vår nye familietradisjon.

Nå er det over

Dette innlegget skrev jeg dagen før Vesla sovnet stille inn. Jeg visste ikke om det var noe jeg kom til å poste, men dette er jo stedet jeg deler mine innerste tanker, bekymringer, meninger og hendelser. Det er her jeg kan uttrykke meg fritt uten å måtte tenke over hva alle andre tenker. Så hva var grunnen til at jeg ikke skulle kunne poste et innlegg om en hest som har betydd så mye for meg? Jeg har vært bekymret for å vekke enda sterkere følelser hos eieren - fine Line som er en så fantastisk snill og omsorgsfull person. 12.oktober måtte hun ta farvel med hesten sin, noe som gjør så vanvittig vondt. Jeg ønsket å vente en stund før jeg postet dette innlegget, der jeg forteller om mine tanker. Minnene jeg sitter igjen med, og følelsen det hele ga meg. 
 



De siste par dagene har jeg slitt med å sove. Frem til nå har jeg taklet det hele helt greit, men på søndagskvelden rant det over og det begynte å gå opp for meg hva som er i ferd med å skje. Jeg sitter oppe om natten og tenker. Ser ikke på noe som helst, gjør ikke noe som helst - bare tenker.

Snart blir vår fantastiske Veslis tatt fra oss, noe som er så uendelig trist og jeg kan virkelig ikke beskrive følelsene som herjer i kroppen min nå. I dag skal jeg se henne for siste gang, og det kommer til å bli en av de tøffeste minuttene i livet mitt. Vår fantastiske Vesla som er så god, ærlig, snill, følsom, kjærlig og kontaktsøkende. 

Opp gjennom tiden har jeg ridd noen hester, men Vesla er en av de som virkelig har satt seg høyest i hjertet mitt. Hun er en fin blanding av en hest, hund og menneske. Bare å ha henne i nærheten er den beste terapien i verden. Sommeren for to år siden hadde jeg en veldig tøff periode og en dag ble jeg kjørt opp til stallen. Jeg var med Vesla og fikk en indre ro over meg, det var så deilig å koble helt ut for en liten stund. 

Vi har så mange gode minner med denne fantastiske hesten. Hun var den første hesten som viste meg hvordan man klatrer. Jeg gikk bakerst med den minste hesten og skulle klatre opp skråninger jeg følte var for høye, men Vesla fikk oss gjennom. Hun er så trygg og god. 

Vi galopperte opp bakkene ved hyttebyen og aldri før har jeg følt meg så fri og trygg. Hun er så stabil og ærlig. 

Vi har galoppert på jordet på vinteren og kjent snøen fly bak oss, over oss, dette var helt herlig! Her gikk det fort, men vi fikk stoppet. Hun syns jo det er så gøy! 

Turene våre ned til vannet, skritteturene vi har hatt bare du og jeg. Porten oppe i veien bare du klarer å åpne. 

Jeg husker første gangen jeg satte meg på ryggen din, første gangen jeg klappet deg og første gang blikkene våre møttes. Du har alltid gitt meg en indre ro. 

Det gjør så vondt å vite at dette er den siste dagen jeg får se deg, kose med mulen din og føle på all den kjærligheten du gir. 

 

Du husker hvordan du åpnet porten oppe i veien?
Nå åpner du en ny port, men denne er lettere å åpne og fører deg til grønne enger.
Du kan løpe fritt uten smerte og uten bekymringer.
Ta fart, kjære Veslis, Denne frihet er det ingen som kan ta fra deg 


 

Tusen takk for alle våre gode minner, Vesla. Du blir aldri glemt. 


"Om 10 år er jeg pensjonist"

Og der kom mandagen vi alle har ventet på! Endelig har jeg sovet en hel natt siden jeg tok vaksine på torsdag. Etter sprøytestikket jeg fikk den dagen merket jeg at jeg ble så vanvittig svimmel utover dagen og når jeg skulle strekke meg etter et glass i skapet husket jeg fort hvorfor vaksiner var så grusomt på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg har faktisk ikke fått stikk i armen siden den grufulle BCG`en på ungdomsskolen, så jeg kjente at jeg gruet meg litt ekstra forrige uke. Blodprøver har gått helt fint opp gjennom tiden, men det er noe helt eget med vaksine i overarmen. Det føltes som jeg var forferdelig støl i armen og jeg har vært dårlig og slapp hele helgen. Jess, nå er jeg virkelig motivert til å ta de to neste vaksinene. Men jeg må jo bare, nå har jeg begynt så jeg kan ikke gi meg nå. 

Hun som satte vaksinen på meg sa at det er på tide at jeg snart tar barnevaksinene mine igjen. Ehm.. hva? Må man ta dem igjen? Var ikke det hele poenget med å pine seg gjennom det å ta en sprøyte at du slapp å ta den på nytt? Men så kom jeg på hva som ble sagt på ungdomsskolen "Denne må taes på nytt etter 10 år". Ti år? Har de gått allerede? Som 12 åring tenkte jeg at 10 år er leeenge til! Da er jeg gammel! Da er jeg gift, har unger som er ferdig på skolen og jeg skal pensjoneres. Men nei.. Ti år var visst ikke lenge til likevel. 

Da jeg skulle legge meg torsdagskveld fikk jeg et stort problem, da jeg pleier å ligge på siden hver eneste natt. Og hver eneste natt ligger jeg på min venstre side.. noen som vil gjette seg til hvilken arm man tar vaksiner på? Jepp, venstre. Og når jeg la meg slik jeg pleier for å kunne sovne raskest mulig føltes det som jeg lå på en tennisball. Med andre ord var det veldig ubehagelig! Så jeg brukte evigheter på å sovne og vred meg rundt for å prøve å finne en god liggestilling. 

Det er merkelig det der. Alle andre netter kan man ligge på magen, ryggen og høyre side og likevel klare å slappe av. Men når du blir fratatt friheten til å ligge slik du pleier, så er det kun slik du kan klare å sovne. Etter mye om og med klarte jeg å sovne da og våknet av meg selv når klokken var 07:20 og var lys våken. Når jeg våknet lå jeg jo på min venstre side og tenkte ikke mer over armen før jeg skulle legge meg på ryggen. Fy fader så vondt jeg plutselig fikk i armen igjen. Av èn forbanna sprøyte. Jaja..

Som sagt har jeg fremdeles ikke kommet meg etter torsdagen, og alt jeg gjør tar så lang tid! Og jeg er ikke verdens raskeste menneske fra før av, så du kan tenke deg hvor treig og susete jeg er nå. Satser på at jeg er bedre i morgen! 

Beskytt deg selv

For noen uker siden fikk jeg en melding på mobilen med informasjon om HPV-viruset. Som sikkert mange andre, hadde jeg aldri hørt om dette og forstod ikke helt hvorfor jeg skulle bry meg om sånt. Helt til jeg begynte å lese meg litt mer opp på hva det hele faktisk handlet om.

HPV er et virus som overføres seksuelt, og som i verste fall kan gi livmorhalskreft. Er det noe som får meg til å grøsse over hele kroppen og gjør meg redd, så er det kreft. Uansett hvilken form det kommer i, så er kreft en aggressiv og skummel sykdom vi alle har et forhold til, på en eller annen måte. Enten du kjenner noen som har vært rammet av sykdommen, eller du selv har vært i denne grufulle situasjonen. 

Kreft er en sykdom jeg virkelig håper de finner en kur for i nærmeste fremtid. Dette har tatt så mange liv og fjerner så mye håp. Så når vi får tilbud om en vaksine som beskytter oss mot et virus som kan føre til livmorhalskreft, er det noe jeg gladelig tar i mot, og noe jeg håper mange vil gjøre. Opptil hele 70% av alle seksuelt aktive smittes , de fleste i ung alder.

Vaksinen anbefales uavhengig av antall partnere. Enten det er èn, to, ti, eller ingen, så anbefales det å ta i mot denne vaksineringen. Vaksinen består av 3 doser som tas i løpet av ett år. 

HPV-infeksjon kan gi celleforandringer som senere kan utvikles til livmorhalskreft. Hvert år må mer enn 300 norske kvinner med celleforandringer operere bort deler av livmorhalsen. Denne operasjonen gir økt risiko for senaborter og for tidlige fødsler. Av de 300 norske kvinnene som får livmoralskreft, er det 70 av dem som dør av sykdommen.

I 2016 - 2018 får unge kvinner som er født i 1991 eller senere tilbud om gratis HPV-vaksine. Det gjelder da også meg, hipp hurra! Så jeg skal nå ned på helsestasjonen for å få tatt første del av vaksinen. Så nå er spørsmålet - skal du gjøre noe bra for deg selv, og beskytte deg mot dette viruset? 

 
 
 

Dere lærer aldri

Da ble det snø i år også da, dere. Det begynte å dale små og store hvite kladder forrige helg og det ser ut til at vinteren har satt i gang en del tidligere enn hva jeg syns er greit. Når jeg kikker ut nå går det virkelig ikke opp for meg at det hvite lakenet utenfor er en realitet. I begynnelsen av november? Hvor ble det av de fargerike bladene og den crispy lufta? Borte. Nå er det bare kaldt, og jeg grøsser så fort jeg tar en titt ut av vinduet. Jeg er virkelig ikke klar for det her. 

Jeg føler jeg er den eneste som ikke jubler når den første snøen kommer. Snapchat er full med bilder og videoer fra alle andre:

 

Det snøør!  ♥  Jaaa!  ♥ Endelig!  ♥  Winter wonderland!  ♥  Håper det blir liggende!  ♥  Endelig kom vinteren!  ♥  Fram med ski! Juhu!  ♥  Ååå jeg blir så lykkelig av all denne snøen!


Det folk ikke tenker over er at dette skjer hver gang. Når den første snøen kommer er alle helt i ekstase, så tar det en måneds tid før alle begynner å klage igjen. 

 

Jeg er så drittlei snø!  ♣  Det er glatt!  ♣  Det er kaldt!  ♣  Jeg blir våt på sokkene!  ♣  Tryna på isen #hatervinteren  ♣  Hater å ha snø på bilen om morran.  ♣  Drittlei is på ruta.  ♣  Savner sommeren!

 

Jeg vil ikke være en av disse. Jeg syns snø er noe herk hele tiden bortsett fra når man reiser ut for å ake og leke i snøen, kun da er snø en bra ting. Nå skal jeg få satt gang med denne lørdagen gjøremål. Håper dere får en fin dag! 

Pop The Champagne!


Jeg overlevde gårsdagens tannlegetime! Som alltid så gruer jeg meg så intenst mye i forkant av timen, mens når jeg først ligger i tannlegestolen så er det ikke så ille som jeg trodde det ville bli. 

Det er alltid rein tortur når tannlegen gransker portrettbildene han nettopp tok av kjeften din og sier ikke et eneste ord. Ikke noe spørsmål om hvordan helgen var, og ikke noe tørrsnakk om hvordan været er. Bare han, meg og stillheten. I tillegg til stemmen som skriker inne i hodet mitt og begynner å telle på fingerne hvor mange hull jeg helt sikkert har. Tre? Fire? Hva om det er fler? Hva gjør jeg om han nå sier jeg har syv hull? Hvordan skal jeg vite det før jeg setter meg i den stolen? 

Han snur seg mot meg og begynner å pirke i munnen min med et av tortur-redskapene, men sier fremdeles ikke et ord. "Great! Jeg har helt sikkert åtte hull! Dette er ille! Hvorfor sier han ingenting? Snakk, menneske!"

 

Jeg skammer meg allerede, selv om jeg ikke en gang vet om
denne totale stillheten er bra eller dårlig.

 

Han pleier jo å si noe om jeg har hull. Hva om han bare er skrekkslagen? "Si noe da."

Du har et hull som er en gammel fylling.. og tannstein. Bortsett fra det ser alt veldig bra ut. 

What? Sa han nettopp det jeg tror han sa? Åh halleluja! Ett hull? Bare ett? Å hurramegrundt!

Vi tar bare det hullet med en gang vi, sant? 

Ja selvfølgelig gjør vi det! Jeg vil bli ferdig med dette så fort som overhode mulig! 

Bedøvelse? "YAAASS PLEASE!" Også satte han i gang og det hele var over på en halvtime - fra jeg gikk inn i det rommet til jeg fikk dra hjem. Den fantastiske følelsen når tannlegen sier "Sånn, da kan du skylle, så er vi ferdig"

 

Woow! Pop the champagne! 

 

Så jeg gikk rundt i en egen rus i en times tid etterpå. Tenk at det hele gikk så bra. Hvorfor gruer jeg meg så mye hver gang? De fire tingene jeg er mest nervøs for er 1. Har jeg hull? Isåfall hvor mange? 2. Må jeg få satt opp en ny time og gå en hel uke i full vissheten om at jeg har hull? 3. Tannstein og andre ting som måtte ise og gjøre vondt. 4. Må noen av visdomstennene mine trekkes? Heldigvis har den visdomstanna som nesten er helt ute, klart å behandle meg bra. Eller er det jeg som behandler den bra? Hmm.. Usikker.. Kanskje jeg må gi den et navn? 

Jaja, nok om mitt tannlegebesøk. Det gikk heldigvis bra og jeg fikk beskjed om å fortsette slik jeg har gjort, så juhu! I dag er det tid for en etterlengtet mormor-dag. Jeg elsker disse dagene - en hel dag satt av til masse kvalitetstid med mormor. Nå står hun utenfor og er klar for frokost ute, så jeg må runde av. Håper dere får en super dag!

En frykt jeg aldri blir kvitt

Hvorfor er det like ille hver gang? Jeg kommer aldri til å vokse av meg denne følelsen! Tirsdag for en uke siden fikk jeg meldingen på telefonen som setter en stor klump i magen min og en kvalme som sitter der helt til det hele er overstått. "Hei! Time for tannsjekk. Kan du tirsdag 8/11 Kl 12:15?" Åååh! Jeg gulpet nettopp litt i svelget igjen! Det er vel ikke bare meg som fremdeles syns det er fælt å gå til tannlegen? Jeg forstår ikke hvorfor jeg syns dette er så ille. Jeg har helt klart tidenes flinkeste tannlege som fikser det meste og han får meg til å føle meg rolig i den stolen, til tross for at han har et bor i hånda som kan ødelegge kjeften min for resten av livet. 

Jeg klarer på en måte å slappe av, samtidig som jeg er så anspent, redd, kvalm og nervøs. Hver gang har jeg hull i tennene, om det så er ett, eller to - spiller ingen rolle. Det er like grusomt å få beskjeden om at du må tilbake igjen om ei uke for å borre i tennene. Jeg hater lydene, smaken av blod og alt vannet man får skylt i ansiktet i tillegg til tannrester. Og noe jeg gruer meg like mye til er å fjerne tannstein. Gud, som jeg hater å reise til tannlegen! Og det har ingenting med min tannlege å gjøre, for jeg får helt panikk av å tenke på at han en dag pensjoneres, og jeg plutselig må finne en ny tannlege. Jeg er ikke klar for det enda! Så jeg håper virkelig han fortsetter i denne jobben lenge! Som i LENGE!

Det er vel bare følelsen av at du vet det kommer til å gjøre vondt. Du vet det ikke kommer til å være behagelig uansett hvor mye du prøver å slappe av. Jeg kan ikke forstå de menneskene som sier at de gruer seg like mye til å gå til frisøren som til tannlegen. Altså jeg lurer virkelig på hvilke frisører disse menneskene har vært hos! For jeg får aldri vondt når jeg er hos frisøren. Jeg blir ikke stukket med en sprøyte i munnen, og frisøren borrer hvertfall ikke hull på kroppen min. Så hvordan kan dulling med håret i en avslappende atmosfære, der du kan ha munnen lukket mens du drikker Cappuchino være like ille som å reise til tannlegen? 

Dere som har sjekket kalenderen vet at det i dag er 8.november og min tannlegetime står nå for tur. Jeg sitter på venterommet nå og gleder meg så mye til klokka blir 14, for da vet jeg at jeg sitter godt og trygt hjemme i stua. Wish Me Luck!

Processed with VSCO with p5 preset

Tid for søskenkjærlighet

Denne helgen har vært helt super! Min kjære storebror kom hit på middag på fredag, vi hadde spillkveld sammen på lørdag og hele søndagen ble tilbragt i sofaen med film etter film på TV. Det var så koselig å ha en hel helg med Steffen nå. Det er så lenge siden vi har vært ordentlig sammen og funnet på ting, så det blir ikke siste gang vi gjør dette! 

Vi har spilt brettspill, drukket vin, spist god mat, skravlet og ledd masse. Åh, gi meg fler helger som dette! Jeg har storkost meg! 

Når man har tatt såpass få bilder som jeg har gjort i helgen, så indikerer vel det bare at jeg enten har vært sløv på å ta frem kamera, eller at jeg har kost meg så mye at jeg ikke ha hatt ønske om å ødelegge øyeblikket med å hente kamera. Mulig det er begge deler. Kan ikke få dokumentert alt gjennom ei linse, si. 

Den supre helgen ble avsluttet med at kjæresten min fant ut at han skulle lene beina sine på den nederste delen på bordet, noe som er en svær, helvetes tung plate. Plutselig raste den sammen og ramlet rett på stortåa mi! Og fytti fader så vondt det var! Jeg satt og holdt på å grine i en halvtime etterpå og smertene ble ikke mindre før et par timer senere. Da fikk jeg servert pizza og kunne sitte i sofaen med film på TV og trøstespise pizza mens jeg småhulket over min stakkars tå. Det er merkelig hvor vondt det gjør å slå en tå! Bare tenk hvordan det er å sparke borti et bord - dritvondt. Da kan du bare forestille deg hvordan det er når bordet sparker til deg! Det gjør vondt enda! Og neglen på stortåa mi har blitt helt blå, i tillegg til at tåa er helt hoven. Takk for den. 

Denne uken har jeg startet i mitt rolige tempo, noe som har vært veldig deilig! Jeg har følt meg litt uggen i et par dager nå, så håper det forsvinner før det ender med at jeg faktisk får noe omgangssyke. Nei takk! 

Håper dere har hatt en fin helg! 

Goodbye October

I begynnelsen av oktober publiserte jeg et innlegg der jeg ramset opp noen punkter over hva jeg hadde lyst til å gjøre de neste fire ukene. Tiden går så alt for fortt og nå er den måneden allerede over, så jeg tenkte å se om jeg har klart å utføre noen av de punktene jeg skrev opp. God plan? Jess, så la oss hoppe rett på sak. 

 

Ingrid sin bursdag

Mitt første punkt var å feire bursdagen til lillesøsteren min, noe som ble en veldig koselig start på oktober. Dagen etter tok jeg henne med meg på kino for å se på Oppdrag Dory, noe som virkelig falt i smak for både meg og Ingrid. Det var også fint å bruke litt tid sammen bare hun og jeg. 
 

Komme inn i ordentlige rutiner

Rutiner har jeg fått på plass, noe som er helt fantastisk! Det er så deilig å ikke bare stå opp tidlig, for det har jeg gjort veldig lenge. Men det å komme seg i seng før klokka 23 er virkelig noe jeg har lært meg å sette pris på denne perioden, så det er elt klart noe jeg kommer til å fortsette med. 
 

Finne en balanse i hverdagen

Jeg har fått masse alenetid noe som i begynnelsen var veldig skremmende, men som etterhvert ble veldig deilig. Jeg tror det er viktig å trives i eget selskap og ikke måtte være avhengig av å alltid ha noen rundt seg. Og er det noe oktober har lært meg så er det at jeg syns det er deilig å ha tid for meg selv og trives godt i mitt eget selskap. I tillegg har jeg også fått brukt tid med familie og venner, mamma har jeg dessverre sett lite til, men jeg har sett igjen venner som ikke bor i umiddelbar nærhet i tillegg til venninner som bor 15 minutter unna. 

Netflix, Hot Chocolate & Candles

Jeg har tent duftlys og drukket kakao, og på toppen av det hele har jeg blitt hektet på en ny serie! Så hver kveld ser jeg en episode The Flash, gud som jeg digger den serien allerede! Synd det kun er èn sesong på Netflix, men da betyr det bare at jeg må hive meg rundt for å finne en ny serie å bli oppslukt i veldig snart. 

Så jeg vil da si at det jeg hadde ønske om å få gjort i oktober, har gått som en lek. Nå gleder jeg meg til hva resten av året vil bringe. Tenk at vi allerede tar fatt på november, dere! Det er 57 dager igjen av året og jeg forstår ikke hvor all den tiden ble av. 

En Halloween jeg alltid vil huske

Det var først på torsdag det gikk opp for meg at den siste helgen i oktober var foran oss. Det er Halloween og alle hadde planene klare for hva de ville bruke denne helgen til. Ungene går knask eller knep, mens de på min alder reiser på fest. Det vi har til felles er kostymene, selv om det skal nevnes at kostymene som brukes på fest er kjøpt på kondomeriet sine sider. 

I fjor var jeg i USA på Halloween, det var en veldig spesiell opplevelse da slike høytider er mer utbredt der enn hva det er her i Norge. Jeg var hos mine "amerikanske besteforeldre" og hjalp til med å pakke inn godteri i små godteposer til barna som skulle komme og ringe på døra på Halloween. Det var så gøy å se hvor stor innsats amerikanerne gjør når det kommer til å pynte opp huset i høytider. På denne tiden er det fler av dem som har en egen gravplass i hagen med skjeletter, svarte katter, spøkelser, skumle gresskar og edderkopper.

I Norge derimot pynter vi ikke i det hele tatt til Halloween. Hvertfall ikke på utsiden av huset. Det skumleste jeg noen sinne har sett utenfor huset til noen i Norge, var da vi var små og gikk "knask eller knep". Vi gikk mot en dør for å ringe på, men før vi kom oss bort til døra var det en mann som stod i mørket i garasjen. Han hadde kledd seg ut og lagde knurrelyder, noe som var helt vanvittig skummelt når du er sånn 8 år gammel. Han kom til syne og begynte å gå etter oss mens hans knurret. Vi skreik og løp så fort vi kunne vekk derfra. Skadet for livet etter det der for å si det sånn.

Nå som jeg har blitt større syns jeg det er ganske sykt av en voksen mann å gjøre sånt mot små barn. Stå utenfor huset sitt i timesvis for å skremme vekk ungene som kommer for å ringe på hos han. Da kunne han heller droppet å åpne døra når det ringte på, eller gi oss et pent nei. Men neida, han velger heller å skremme vettet av oss slik at vi ikke turte å gå ute i mørket lenger. Sikkert derfor jeg er så mørkeredd, så jeg skylder på han. 

Det er få ting som er så vondt!



De siste dagene har jeg hatt veldig vondt i tannkjøttet bakerst ved visdomstanna. Dette har jeg også hatt en gang tidligere for et par år siden, men jeg trodde dette var noe som kom til å gå over av seg selv, noe det helt klart ikke gjorde. Den smerten jeg til slutt fikk var så intens og gjorde at jeg hadde vondt i alle tennene mine på venstre side. Jeg klarte ikke å åpne munnen noe særlig uten at det gjorde vondt, jeg kunne ikke smile uten at jeg fikk svi for det med det samme. Jeg sleit med å få i meg mat da det gjorde vanvittig vondt å spise. Uansett hva jeg foretok meg så var det så hinsides vondt! 

Til slutt var det ikke noe å lure på lenger, jeg måtte kontakte tannlegen. Og jeg er ikke særlig begeistret for å gå til tannlegen, men når jeg får vondt i tenner/tannkjøtt setter jeg meg heller i tannlegestolen enn å fortsette slik. For jeg klarer ingenting som helst når jeg får vondt i munnen. 

Tannlegen min ga meg en resept på en salve som jeg skulle pusse tannkjøttet mitt med til det gikk over. For å si det rett ut, så var det helt jævlig! Det var så vondt og jeg stod på badet og hylgrein mens jeg pusset. Ved visdomstanna mi hadde det kommet en åpen "lomme" som jeg skulle gni tannbørsten på. Jeg forstod at dette måtte til for at det skulle bli bra, men det der unner jeg virkelig ingen!

Jeg føler jeg har klart å understreke hvor vondt dette faktisk var, så jeg hopper rett over til tre-fire dager etterpå. 

Det var helt bra igjen! Etter å ha pint med gjennom de dagene med tortur var jeg helt fri for smerter, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten den salven Nå ca to år senere sitter jeg her igjen hjemme i stua og kjenner det bygger seg opp de samme smertene som jeg hadde den gangen. Men forskjellen er at nå vet jeg hva som fungerte sist.

I går dro jeg hjem for å hente denne vidunder-salven, men tror du ikke at mamma har tatt den med seg i toalettmappa si? Joda! Og mamma kommer ikke hjem på noen dager til, så jeg fikk litt dilla. Heldigvis får jeg den levert i morgen, så jeg kan sette i gang med nok en runde der jeg torturerer meg selv i et par minutter hver dag. 

Jaja, det er en eneste stor lettelse når smerten forsvinner, så jeg skal klare det denne gangen også.  

Noe som ødelegger hverdagen

Hei fine mennesker! Jeg håper dere har hatt en super helg! Det har jeg, til tross for at kjæresten min sov bort mesteparten av den grunnet jetlag og sykdom, i tillegg til at jeg mest sannsynlig har klart å dra på meg det samme som han. hurra..

Så jeg har vært nok så redusert i dag og ikke orket stort. Det som er så kjedelig med å være syk er at man ikke kan gjøre stort annet enn å vente på at det skal gå over. Jeg har fått spørsmål om å reise på treningssenteret i dag, i tillegg til fler ting jeg hadde ønske om å gjøre i dag. Folk jeg vil besøke og steder jeg skulle vært. I tillegg må jobben settes på vent mens man er syk, noe som ikke gjør saken bedre. Men noen dager blir bare sånn. Jeg må bli flinkere på å lytte til kroppen når den sier i fra at nok er nok, så jeg får bite tennene sammen så godt det lar seg gjøre. 

Nå venter jeg på at tevannet skal koke ferdig, så skal jeg sette i gang med middagen før det blir film på senga. 

Håper dere har hatt en fin start på uka. 

Jeg kjente ikke igjen kjæresten min

Åååh halleluja! Nå har kjæresten min kommet tilbake fra jobbreise i USA og jeg er plutselig ikke alene lenger. Det er deilig, samtidig som det er veldig rart. Jeg har nå hatt huset for meg selv en stund og det har vært overraskende behagelig. Men igjen - veldig deilig å få han hjem igjen. 

Tidlig i går skulle jeg overraske han med å hente han når bussen hans kom til Hønefoss. Det er ikke langt å gå fra bussholdeplassen og hit, men han har vært veldig forkjøla en stund, han hadde med seg koffert og det er kaldt ute. Så jeg fant ut at jeg skulle sette meg i bilen og kjøre ned for å hente han.

Men det viste seg å ikke være så enkelt som man skulle trodd. Det var jo ingen steder jeg kunne stå for å se når bussen dukket opp da det var fullt overalt. Jeg forsøkte til og med å stelle meg opp der jeg ikke har lov til å stå. Steder jeg egentlig skal holde meg langt unna. Men da dette er like ved politistasjonen fant jeg ut at det kanskje var en god idè å finne et annet sted jeg kunne stå ulovlig. 

Så det endte med at jeg sirklet rundt i byen i 45 minutter uten å se snurten av verken bussen eller den mannen jeg er sammen med. "Jammen.. det er jo bare å ringe" tenker du sikkert nå? Ehem.. nei. Ikke når den tosken fant ut at han skulle gå på kjøpesenteret for å skaffe seg nytt sim-kort til sin nye telefon slik at de sperrer hans gamle sim-kort. Da er det visst unødvendig å ringe fem-seks ganger, når den eneste som tar telefonen og ønsker å snakke med meg, er mobilsvareren hans. 

Det hele endte med at jeg ringte mamma og fikk ut litt frustrasjon over at jeg ikke får tak i han, og at bussen kan jo umulig være så forsinket! For alt jeg visste hadde han jo gått hjem mens jeg sirklet rundt på andre siden av bussholdeplassen. Akkurat når jeg skal til å reise, ser jeg en veldig trøtt og sliten mann komme gående med joggebukse, koffert, med ørepropper i ørene. Han så helt forferdelig sint ut. For å være helt ærlig så kjente jeg han ikke igjen. En person jeg har vært god venn med i fler år, og vært sammen med i ett år... jeg kjente han ikke igjen! Snakk om å være sliten etter flyreisa og syk på toppen av det igjen. 

I det jeg tutet, kikket han bort på bilen min og ansiktet hans lyste opp! Det var herlig å se den totalforvandlingen på ett millisekund. Han satte seg inn i bilen og overfalt meg med klemmer før vi reiste hjem. Etter han fikk tatt seg en dusj og fått på seg nye klær ble han endelig seg selv igjen. Etterpå har vi skravlet og kost oss med pizza og film på senga. En super start på helgen. 

Video: Jeg blir så oppgitt!

Jeg fikk lyst til å sette meg ned foran kameraet og prate om noe. Jeg visste ikke helt hva, men noe.. Og det er nå jeg merker hvor mye jeg savner å holde på med dette her. Både når det kommer til bloggen og YouTube. Planlegge videoer, filme, redigere, få det ut på YouTube. Det er virkelig noe som gir meg like mye som bloggen min. En indre ro. Et sted der jeg bestemmer. En egen plass der jeg kan dele mine tanker, meninger, idèer og hendelser. Jeg kan være kreativ på min egen måte, og dette er virkelig noe jeg elsker å gjøre. 

Første del der jeg sier hei og har introduksjonen er visst borte, men det overlever vi for denne gang, sant? Jess.. snurr film!

Det blir nok fler videoer fra meg fremover! 

Det er deg jeg trenger

I går kveld hadde jeg en times samtale med mormor på telefonen, og det var akkurat det jeg trengte nå. Det er få mennesker som forstår meg og støtter meg slik som hun gjør. Hun gir meg håp og troen på meg selv, og det er så godt å ha en så fantastisk mormor! Hun er virkelig en av de viktigste menneskene i livet mitt og jeg er så takknemlig for alle hennes gode ord og varme klemmer. 

Jeg prøver så godt jeg kan å være der for alle og en hver. Men helt ærlig føler jeg likevel at det er fler mennesker som jeg sakte men sikkert mister tillit og det gode båndet til. Da er det veldig deilig å bli minnet på at man er bra nok av min kjære mormor. Og ikke minst at de som faller fra gjerne er mennesker man ville mistet før eller siden uansett. Enkelte forstår at tiden ikke alltid strekker til, men at jeg så gjerne skulle ønske døgnet hadde fler timer, og at jeg hadde mer energi. Mens andre tror verden kun dreier seg om dem og deres ønsker. Slike mennesker orker jeg virkelig ikke å bruke tiden min på lenger. 

Jeg ønsker heller å sette ekstra stor pris på de menneskene i livet mitt som betyr mye for meg og som viser at jeg betyr mye for dem. ♥ 

Noe av det skumleste jeg har gjort

Det er helt uvirkelig å tenke på at det allerede er ett år siden vi dro til USA. Ett helt år har allerede gått siden jeg satte meg på det flyet, livredd for hva som ventet meg. Nå ett år senere sitter jeg i Norge, mens kjæresten min som jeg dro med i fjor, er i USA igjen. Det er en så merkelig følelse. Det har allerede gått 365 dager, og jeg føler jeg nettopp var der. Det er ett år siden jeg møtte alle disse menneskene for første gang. I denne anledningen ønsker jeg å dele med dere et innlegg jeg postet når jeg satt på hotellrommet en av de første dagene. Jeg var vettskremt, samtidig som jeg var spent, og det med god grunn.


Jeg ville veldig gjerne pushe mine egne grenser og et av målene mine for dette året er å bli generelt enda litt tøffere! Noe jeg virkelig føler jeg nå kommer til å bli nå. Jeg har tatt det store steget ut i verden og valgt å reise til USA! Et sted jeg aldri har vært før, jeg kjenner kun én person og det er mitt reisefølge, bortsett fra det har jeg virkelig ingen kjennskap til steder eller andre personer. Dette er så langt utenfor min komfortsone jeg kan komme og jeg føler meg både skremt og lettet på samme tid! Det er merkelig hvor bandede følelser jeg har akkurat nå, men forhåpentligvis tar det ikke så lang tid å vende seg til det hele.

 

Mandag satte jeg meg på flyet. Et fly jeg kom til å sitte på i mange timer. Det flyet som skulle frakte meg til USA. Aldri før har jeg vært så knusende rolig på et fly, mest sannsynlig er det fordi jeg ikke innså selv hva jeg faktisk holdt på med. Jeg gikk gjennom sikkerhetskontroller uten å vite hva de egentlig så etter. Jeg satte meg i en taxi og bekymret meg ikke for hvor jeg skulle. Alt rundt meg passerte der jeg suste bortover motorveien og kroppen min hang fremdeles ikke med idet jeg gikk inn på hotellet. Og her sitter jeg, først nå har det virkelig gått opp for meg hvor jeg er og hva jeg faktisk driver med! Jeg begynner å få et sterkt kikk! Forventningene begynner å stige og jeg er så spent på hva som faktisk venter meg de kommende ukene! 

Her er jeg i et helt annet land i en helt annen verdensdel! Noe jeg virkelig ikke hadde trodd jeg ville gjøre i en alder av 21 år! Dette er en så stor mulighet jeg helt klart er villig til å ta! Dette blir en opplevelse for livet og jeg gleder meg til fortsettelsen! 


Nå ett år senere kan jeg virkelig si at jeg er stolt av meg selv. Jeg er så stolt fordi jeg turte å gå så langt utenfor min komfortsone. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg fikk være med på den reisen. Jeg er så utrolig glad for at jeg bare hoppet ut i det og fikk en opplevelse for livet. ♥ 

Årets kløne!

God søndag, fine mennesker! Håper dere har hatt en super helg! Det har hvertfall jeg! I går fikk jeg besøk av Ivona, hun skulle bli her til i dag og det var så koselig! Vi har hatt et par veldig avslappende dager med ost og vin, god mat, godteri og film. Mange filmer! Kan ikke akkurat si at alle var like bra, men så lenge man er i godt selskap fungerer jo alt! 

Det er ikke så lenge siden hun dro hjem og etter det har jeg fått fikset litt i leiligheten. Jeg fikk meg en stor overraskelse da jeg åpnet kjøleskapet i sta og skulle hente iste. Det luktet så rart i kjøleskapet og når jeg strakk hånden inn der ble jeg våt på hånda og forstod ingenting! Jeg kikker opp og til min store frustrasjon har jeg klart å legge inn vinflaska fra i går i halvsøvne i kjøleskapet - liggende!

Ja, det er kork på den, men den holder visst ikke vinen inne i flaska, så det ble en fin vaskejobb på meg for å si det sånn. Deilig å bare få det gjort med en gang istedenfor å gjøre slik jeg sikkert ville gjort for noen år siden. Sette meg ned, tenke over hvordan dette burde utføres og bare håpe noen andre fikser det for meg. 

Så nå lukter det deilig i kjøleskapet igjen! Heldigvis. 


 

Derfor liker jeg den forhatte Facebook-gruppa

Det er lenge siden det har vært så mye oppstyr rundt en Facebook-gruppe. Jeg som de fleste andre, syns denne gruppa er helt på trynet. Jeg kan ikke forstå hvordan folk finner noe underholdning i de tingene som tydeligvis blir delt der inne. Noe jeg heller ikke forstår er de som lager store, lange skriverier om dem fremdeles. De får så mye oppmerksomhet, og jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg ser hvertfall at enkelte av mine venner har blitt medlem først nå etter denne gruppa ble blusset opp i media. 

Men hvorfor skal det bry DEG til en så stor grad? Hvorfor går du inn på innleggene for å lese? Vi som er i mot denne gruppa er selvfølgelig jenter, så det må jo være noen gutter som har sladret om hva som faktisk blir delt på veggen og kommentarfeltene i denne gruppa. 

Hvorfor går du inn for å se hva de har skrevet? Hvorfor gidder du å bruke tid på det når du allerede vet at de skriver om såpass drøye ting? Hvorfor bruker du energi på å irritere deg så mye over det og hvorfor tar du det så personlig? 

Når vi ser på profilene til flere av disse såkalte mannfolkene som har slengt så mye dritt, så er det fler av dem som har barn, er forlovet eller gift. Jeg får litt vondt av barna deres, men spesielt den dama som er sammen med denne fyren som har slengt dritt om andre jenter. Jeg hadde blitt flau om det hadde vært min kjæreste.  

Men isteden for å irritere seg over at det virkelig finnes sånne mennesker, så kan vi se det positive i at denne gruppa eksisterer. Det er nærmere 30 000 medlemmer av denne gruppa og la oss si at det er 70% av disse er menn som ønsker å ha en gruppe der de kan få være menn og ha det gøy, kanskje bli kjent med noen nye ansikter. De resterende 30% er usikre guttevalper som prøver alt for hardt å snakke andre ned i et forsøk på å løfte sin egen selvtillit. Litt sånn som flere jenter kan være mot andre jenter, så det gjelder ikke bare menn. Forskjellen på slike jenter og gutter, og oss som forstår at mennesker har følelser, er at de kommer aldri til å få noe særlig større selvtillit. Trist å si det, men det er sant. 

Se det positive i det - det som blir lagt ut på nett vil være der for alltid. Derfor hjelper det ikke om disse gutta sletter de drøye kommentarene de kommer med, for det vil alltid være synlig for alle som ønsker å se. Det er ikke alle i den gruppa som oppfører seg som drittsekker, så la hvertfall de få en sjanse. De andre som kommer med helt syke kommentarer derimot - vel, dere vet hvertfall hvem dere ikke ønsker å ha som en stor del av livene deres. Så se heller på det som det motsatte av Tinder. Du sjekker den gruppa for å finne ut hvem du ikke vil til sengs med, og hvem du absolutt ikke vil ha som samboer. Du finner også fort ut hvem du ikke ønsker å få barn med. 

You´re very welcome! 

Fornøyd med valget

I går hadde lillesøsteren min bursdag, så det ble feiring med kake og pakker. Det er alltid koselig å se igjen folk i familien man ikke ser så ofte, så det ble en del skravling. Dette året var jeg litt usikker på hva jeg skulle gi Ingrid i bursdagsgave, men kom fort frem til at jeg ville ta henne med på kino. Et stort pluss med å ha hjemmekontor - hvis jeg har mulighet til det, så kan jeg jobbe senere på dagen om jeg ønsker, så i dag har jeg tatt meg den friheten slik at jeg kan ta med meg lillesøster på kino. Hun var helt i ekstase når jeg fortalte henne hva hennes gave var, så det var koselig at hun ble så glad for gaven. 

Så om ikke så lenge skal jeg reise å hente henne, kjøpe inn litt godteri til filmen, så skal vi se "Oppdrag Dory". Ingrid fikk velge film, og jeg må si jeg er veldig fornøyd med valget. Jeg er ikke så ofte på kino, så dette var jo en super mulighet for meg om hun hadde ønske om å se samme film som meg. Jeg elsket "Oppdrag Nemo", og når det nå kom en ny film fikk jeg lyst til å se den. 

Jeg frister dere med trailerer til filmen frem til jeg har sett den selv.

Kos dere på denne solfylte onsdagen! 
 

10 ting jeg vil gjøre i oktober



Det er helt utrolig at vi er i oktober allerede! Hva skjedde dette året? Hvor ble det av sommeren? Jeg håper virkelig at livet ikke fortsetter å gå så fort som dette! Men med tanke på at det er i en ny måned tenkte jeg å lage en liten liste over ting jeg har ønske om å gjøre i oktober. Det er litt av hvert som skal bli tatt tak i, og jeg gleder meg til å sette i gang for å se om denne måneden kan gjøre en forskjell i min hverdag. Vi får se! 

- Feire bursdagen til søsteren min. Hun har bursdag i dag, så det blir feiring i kveld. Og i morgen tar jeg med meg henne på kino, noe som blir veldig koselig. Jeg fortalte henne om dette i går, og hun gleder seg veldig masse. 

- Komme inn i hverdagsrutiner. Jeg står opp klokka åtte, pusser tenner, setter på kaffe, og setter meg ned for å jobbe. Og der blir jeg i mange timer. Jeg glemmer å spise, glemmer å drikke, og glemmer å ta meg en tur ut døra før klokka har bikket åtte på kvelden. Og dette er ikke bra. Så nå i oktober skal jeg ta skikkelig tak i meg selv og ha faste arbeidstider. Det skal bli deilig med skikkelige rutiner. 

- Bruke masse tid med venninner og familie. Den siste tiden har det gått bort mye tid til jobb og andre personlige ting, noe som har gjort at de jeg er glad i har blitt litt satt til side. Men i oktober har jeg ønske om å endre dette igjen. Til helgen får jeg besøk av Ivona, noe som blir utrolig koselig! 

- Bruke mye tid til meg selv. Dette er også veldig viktig å sette av tid til. Og nå som kjæresten har reist på jobbtur kan jeg ha fullt fokus på meg selv og kjenne litt på hvordan det er å være alene. Hvordan det er å kun være meg. Jeg tror jeg trenger det. 

- Bli hektet på en ny serie. Jess, jeg har ikke hatt en egen serie å fordype meg i på kveldstid siden før sommeren. Så denne uka skal jeg dykke inn i Netflix-havet og finne noen godbiter jeg kan kose meg med. 

- Drikke masse kakao. Nå er det kaldere tider og da er det så deilig å sitte inne i pysj, med en kopp kakao, et åpent vindu og teppe rundt seg. 

- Handle inn duftlys. Det blir så koselig når man pynter opp med duftlys, spesielt nå på høsten når mørket begynner å komme. Da er det fint med levende lys i huset. 

- Jeg skal prøve å bli flinkere på å sminke meg nesten hver dag. Når man har hjemmekontor og bruker hele dagen i samme rom, er det lett å bli sittende i joggebukse, håret opp i en dott og usminket. Hver-eneste-dag! 

- Skifte til vinterdekk på bilen. Det har allerede begynt å komme is på vinduene, og det er litt deprimerende å se på når man titter ut om morgenen. Savner sommeren allerede!

- Når vi er inne på temaet om bil, så håper jeg på å få solgt bilen min denne måneden. Så det må nesten stå som en av punktene over ting jeg vil gjøre i oktober. 


Nå må jeg gjøre meg klar til jeg skal møte Stine i byen!

Hva skal du i oktober? 

Ukens...



Aah, nå er det lenge siden jeg har hatt en skikkelig ukes-oppsummering, så nå sparker vi i gang denne uka med et tilbakeblikk fra uken som gikk.


Høydepunkt
Det må være lørdagen. Jeg og kjæresten startet dagen med en gåtur, niste ved vannkanten og strålende sol. Vi hadde hele lørdagen sammen og spiste god mat, så på film, spiste godteri og bare koste oss hele dagen. Lørdagen kunne virkelig ikke blitt bedre enn dette. ♥ 

Craving
Pizza. Pizza, pizza, pizza... pizzaaa! Jeg kommer aldri i livet til å gå lei av pizza! Forrige uke spiste jeg pizza to av dagene, og det er virkelig det beste i hele verden! Nam nam! 

Irritasjon 

Tidligere denne uka så jeg et bilde av en katt som var påkjørt. Her hadde føreren hatt 70 km/t i en 50 sone, gitt enda mer gass og svingt etter kattungen som gikk over veien, kjøre på han, for så å kjøre videre mens han sikkert humret for seg selv. Hva er problemet til sånne mennesker? Jeg kjenner jeg blir så forferdelig forbanna! Det var en mann som så hendelsen og måtte slå ihjel katten så han skulle slippe å lide. Stakkars pus, han hadde ingen sjanse! Jeg har aldri truffet et dyr mens jeg har sittet bak rattet *Bank i bordet*, men om jeg er så uheldig en gang å måtte oppleve det, så stopper jeg jo bilen. Selv har jeg mistet en del katter som har blitt påkjørt og det er ikke hyggelig når du ser pusen din ligge i veikanten, men ingen sier noe som helst. Det minste du kan gjøre er å stoppe bilen, og si i fra! 

Nedtur

Denne uka har jeg generelt vært i dårlig form, noe jeg virkelig ikke håper vedvarer. Jeg har vært så tappet for energi og virkelig ikke orket stort mer enn jeg har absolutt vært nødt til. Jeg hater når det blir sånn, for jeg har virkelig ikke lyst til å bli sengeliggende nå! Forhåpentligvis gir det seg fort.

Sang

Madden - Alive

Jeg blir så avslappet av denne sangen. Men helt ærlig - når han ikke synger, er den utrolig slitsom!

nSvlocQKwkc

Håper dere får en fin uke, folkens!

 

Jeg hater når det skjer

Du vet når du har hatt en skikkelig produktiv dag, har masse energi og får unna så mye på kort tid. Livet bare smiler og ditt eget smil er i ferd med å gå trill rundt! Du vet sånne dager? Det har det ikke vært for meg i dag! Jeg kom meg opp klokka 8, husket å ta med meg alt på vei ut døra, fikk snublet meg inn i leiligheten hos den herlige fyren som fortsatt lå og sov. Satte på kaffe og hadde satt meg godt til rette på kontoret. Jeg visste han ikke kom til å stå opp før det hadde gått hvertfall en time til, kanskje to.. mest sannsynlig tre. 

Jeg forsøker å sette meg inn i jobb-modus og var så klar for å bli ferdig med masse før han andre ville sette beina i gulvet. Men så langt kom jeg ikke. Uten forvarsel fikk jeg en sterk kvalme skylt over meg, noe som var umulig å overse. Jeg fant fort ut at det eneste som kan redde meg nå er å legge seg ned. Selvfølgelig fant min bedre halvdel ut at han skulle stå opp i det jeg gikk og la meg. For en fin timing.. Jaja, bare løp. 

Og her har jeg blitt siden. Denne uken har vært travel og slitsom, noe jeg virkelig merker på kroppen i dag. Så jeg har kun stått opp for å gå på do, og tilbake i senga igjen. Jeg har fått servert mat på senga, drikke og kaffe. Åååh jeg er så heldig som har en kjæreste som passer på meg når jeg har slike dager. Kan ikke få sagt det nok hvor takknemlig jeg er for å ha han. 

Jeg har virkelig ikke orket å gjøre noe som helst! Som i ingenting! Nada! Null niks! Og jeg kjenner at en sånn dag trengte jeg, selv om jeg virkelig ikke har tid. Men med null energi og smerter er det ikke særlig annet å gjøre. Er det noe jeg er litt for dårlig på, så er det å lytte til kroppen min og de signalene den gir meg. Note to self: Bli bedre på dette, så slipper du å møte veggen! 

Jeg må kaste inn håndkle

Jeg får vel bare innse det. Slaget er tapt og det er ingen vei tilbake nå. 

Høsten er virkelig kommet og sommeren har takket for seg. Vi nærmer oss slutten av september, så jeg kan vel ikke fortsette å tviholde på sommeren lenger. Selv om jeg så gjerne ønsker at det skal bli 1. juli igjen, der sola skinner, fuglene synger, spise jordbær på terassen og vepsen svirrer rundt hodet mitt til jeg blir livredd og løper. Sommeren har noe helt eget ved seg, noe ingen andre årstider klarer å gi meg. 

Kjærlighet, lykke, håp, tillit... Det er de følelsene jeg sitter igjen med hele sommeren. Det er virkelig den beste årstiden, og ja - en hver årstid har noe fint ved seg, men det er virkelig sommeren som står øverst i hjertet mitt. De sene sommerkveldene og musikken som spilles dagen lang, selv når høyttalerne ikke er på, det er noe helt eget ved det. Alt man ønsket å gjøre, som man aldri rakk.

Så alt for brått kom august måneden, og enda raskere ble september også borte. Nå er det kun knappe tre måneder igjen før vi er inne i et nytt år. Tanken skremmer meg allerede. 

Slike dager er så viktig

Det er bare noen dager til kjæresten min reiser til USA på jobbreise, noe jeg allerede har gruet meg til i flere uker. Jeg kan trøste meg med at denne gangen vil han bare være borte i en kort periode, ikke èn - to måneder.

Så denne kvelden har blitt satt av til Kosemosekveld der vi skal lage god mat sammen, drikke vin og bare nyte tiden vår sammen. Skikkelig klissekveld med andre ord. Men det er så viktig å sette av tid til hverandre og ikke minst sette pris på den du er sammen med. Det dummeste man gjør er å ta den andre forgitt.

Processed with VSCO with e5 preset

Han er jo så herlig. Jeg ble plassert inn på kontoret i huset mens han skulle ta seg av rydding, vasking og støvsuging på kjøkkenet og i stua før kvelden vi skal ha sammen. Jeg minner meg selv stadig på hvor utrolig heldig jeg er som har den fantastiske mannen der. ♥ 

Hva skal du i kveld? 

Det er bare 100 dager igjen.

I går hadde jeg en fullstendig "Koble-ut-dag", noe som var helt fantastisk. Det føltes som min egen lille søndag midt i uken, så jeg kan virkelig ikke klage nå. Det som er dumt med en sånn dag på en onsdag er at det i dag føles som mandag. Så det har tatt lang tid å komme seg i gang. Jeg får sette i høygiret for jobbing i morgen istedenfor. Jeg har så alt for mye som må gjøres og blir helt sliten bare av tanken. Henger litt etter, men denne avslappende dagen trengte jeg virkelig for å restarte hodet litt, så det er nok verdt det uansett. 

Tenk at det bare er 100 dager igjen av dette året! Det er helt sykt. Det føles som det var nyttårsaften i går, men vi er snart inne i oktober allerede. Hvor ble det av året? Jeg følte jeg hadde all verdens tid, men tid er tydeligvis det vi alle har minst av. 2016 har allerede vart i 266 dager... 266 dager. Hva har jeg brukt alle disse dagene på? Hva har jeg gjort? Har jeg utrettet noe stort? Nei. Jeg har ikke det, og vet du hva? Det er helt greit.

Man kan ikke forvente at store ting skjer hele tiden gjennom hele livet. Jeg har hatt et fint år til nå, jeg har kost meg. Jeg har ledd så tårene har trillet og jeg har grått til det vrir seg i magen min. Jeg har vært så sint at jeg har begynt å gråte enda mer, og jeg har vært så lykkelig at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg. 

Alle disse følelsene er hva jeg har hatt på den tiden jeg føler jeg har kastet bort til ingenting, så da har jeg jo gjort noe - bare ikke noe som er verdt å nevne som noe av det største som har skjedd i livet mitt. 

Jeg gikk ikke inn i dette året med en tanke om at "Dette skal bli mitt år" og jeg hadde helt rett, for dette har vært et helt normalt år. Ingenting stort har skjedd og ingenting veldig tragisk har skjedd. Jeg har det bra og de jeg er glad i har det også bra. Og når alt kommer til alt, så er vel det det viktigste? 

En koselig helg

Denne helgen har vært herlig! Pappa har kjøpt en liten valp som de har hatt i noen uker, og jeg fikk nå ansvaret for å passe han fra lørdag til søndag. Og jeg er stormforelsket! Herlighet som jeg elsker hunder, og denne lille sjarmøren er virkelig ikke et unntak. Har du sett noe så nydelig? Jeg smelter hvertfall!

Vi startet lørdagen med en gåtur, noe som ikke var så lett som man skulle trodd. Men med en godbiter, masse ros og enda mer tålmodighet, så går det meste. Bikkja stoppet vel hver femte meter, satte seg på rumpa og så på meg med et tryglende blikk "Kan vi dra hjem nå?" Jeg dro litt i båndet, han nektet, jeg ropte, han ville ikke, jeg tilbød godbit, "selvfølgelig blir jeg med!  Tre meter senere, STOPP! La meg også legge til at her hadde vi ikke kommet oss ut av gårdsplassen en gang! 

Etter å ha gått i noe som føltes som en evighet for ham og et par hopp her og der fordi gressklippere er skumle, så snudde vi. Til hans store glede var vi endelig på vei hjem. Han hoppet rundt og var helt i ekstase helt til han merket hvor slitsomt det var. Det var 50 meter til huset vårt, da stoppet han opp, jeg tenkte ikke noe over det og bare ventet litt til han tok til fornuften og begynte å gå igjen. Men så syns jeg han brukte så ekstremt lang tid, snudde meg og der ligger han rett ut på en gresstust i skyggen. Han nektet jo å reise seg igjen, så jeg måtte stable han opp på beina og få han til å gå igjen. Det gikk fint ti meter til, så var det en ny gresstust han kunne legge seg ned på! Herlighet, huset er jo DER! Kom an! Opp igjen!

Og endelig var vi hjemme igjen og vi kunne puste lettet ut. Vel, dyret kunne puste lettet ut da han la seg ned og sloknet i flere timer. Jeg derimot måtte sjekke at han faktisk pustet hvert tiende minutt. Jeg var seriøst sikker på at jeg hadde tatt livet av bikkja! Huff, det hadde blitt en koselig nyhet for pappa og Sissel når de kom hjem på søndag. Hoho men nei, fra spøk til alvor - helgen har vært så koselig! Masse lek og trening og ikke noe tissing inne! 

Slik kommer du deg over kjærlighetssorg

Det finnes virkelig ikke mye her i verden som er verre en akkurat denne følelsen. Du er lei deg, humøret hopper opp og ned som en sprettball og hver dag er en kamp å komme seg gjennom. Det er hvordan kjærlighetssorg føles. Det er tungt, det er trist og det er svart. Når man har kjærlighetssorg er det så vondt at man tror dette aldri vil gå over, man er redd for at denne vonde følelsen vil vare for alltid.

Jeg, som de fleste andre, har også vært gjennom dette. Og det er virkelig noe av det vondeste og verste jeg noen sinne har vært med på! Jeg så ingen vei ut, jeg visste ikke om jeg kom til å klare dette. Jeg var så langt nede, så sint, lei meg og så redd for at dette var noe som ville vare for alltid.

Jeg følte jeg mistet den personen som betydde alt for meg, som var hele min verden. Hver dag var en eneste stor kamp og tvilen på meg selv vokste seg større enn noen gang. "Dette kommer aldri til å gå over" skrek jeg til meg selv mens tårene rant nedover kinnene mine og det knyttet seg i magen min. Det var så vondt! Livet var vondt.

Jeg sleit med å sove og klarte ikke å spise. Om nettene var jeg heldig om jeg klarte å sove mer enn 30 minutter og bråvåknet utallige netter etter å ha drømt om ham, igjen kom tårene og savnet.

"Få det til å stoppe".

Der jeg tidligere hadde sett farger, var det nå svart. Alt var svart og jeg fant ingen vei ut.

Det eneste jeg klarte å tenke på var ham, og ingen i denne verden kunne noen sinne måle seg med han jeg hadde mistet! Ingenting ville bli bra igjen.

Så kom vendepunktet. Jeg fikk det bedre. Ting ble lettere. Fargene begynte igjen å komme til syne, smertene forsvant og jeg følte meg så mye lettere.

"Det er over". Jeg hadde virkelig klart å komme meg gjennom noe som føltes som helvete på jord. Jeg begynte endelig å få det bra igjen, og sakte men sikkert sluttet jeg å tenke på han.

Nå den dag i dag har jeg det kjempe bra, og har fått en kjæreste som er minst like bra.. nei, bedre, og som behandler meg med den respekten jeg fortjener. Han er virkelig så snill og god med meg. Og han gjør meg lykkelig.

Kjærlighetssorgen jeg en gang hadde er nå borte for lenge siden, og det er så godt å si nå i ettertid at jeg kom meg gjennom det. For på det verste føltes det virkelig som om ingenting var verdt å kjempe for lenger! Men det er tungt, og det er så utrolig tøft.

Jeg har ikke oppskriften på hvordan man kommer seg over et brudd, men jeg vet om ting som hjelper deg veldig mye på veien.  

Det skal sies at neste gang jeg ble skikkelig lei meg over enda en dust som ikke gjorde annet enn å ødelegge meg, var jeg så lei meg i begynnelsen, men så gikk det en liten f i meg. Jeg fant ut at jeg gidder ikke å kaste bort livet mitt på å være lei meg over en fyr som tydeligvis ikke bryr seg. Når jeg sitter og gråter og syns synd på meg selv mens jeg blar frem alle de positive sidene ved den drittsekken jeg trodde var annerledes - jeg gjør ting bare vondt verre for meg selv. Når jeg mimrer tilbake til alle de herlige minnene er det kun meg selv jeg lurer.

Jeg kom meg så mye raskere over dette bruddet enn mitt første, rett og slett fordi jeg har vært gjennom et slikt helvete èn gang, da skal jeg hvertfall gjøre ting annerledes nå. Om du endrer innstilling og gjør ting bedre for deg selv, vil du komme deg raskere over det. Så her er noen tips jeg håper vil hjelpe deg.

  • De første dagene er det beste du kan gjøre å la tårene slippe løs. Bare gråt så høyt du kan og l tårene renne til det stopper av seg selv. Spis is og gråt litt til om nødvendig. Men etter dette begynner prosessen. Et godt tips er å være litt har med seg selv. Se fremover, ikke tilbake.
  • Snakk med noen. Du må tørre å si til folk at du trenger hjelp. Snakk med noen i familien, ei god venninne, eller reis til en psykolog som kan hjelpe deg. Det er ingen skam  å reise til psykolog. De har god erfaring, og kan helt klart være til hjelp. Det dummeste du gjør er å stenge deg inne. Det hele vil ta lenger tid, i tillegg til at du vil føle deg veldig alene. Det hjelper å snakke med noen for å få støtte, trøst og råd. 

  • Ikke stalk han på sosiale medier. Hva vil du egentlig oppnå med det? Hold en god avstand fra han. Ikke avtal å treffes, ikke send meldinger og ikke ring. Akkurat nå er det beste du kan gjøre å slette ham fra livet ditt. Det er utrolig tungt, men det vil gjøre bruddet lettere da du slipper å bli minnet på hvordan ting var i begynnelsen av forholdet deres. For ja, det er kun det du ser nå om dere møtes, for det er kun den siden vedkommende vil vise deg. Han vil vise hva du har mistet og hva du skal savne. Det han derimot ikke vil vise er alt som var negativt med ham, og han vil ikke at du skal huske grunnen til at det ble slutt.

  • Slett meldinger og bilder fra deres tid sammen. Det er tøft, men det er virkelig ikke noe poeng å ta vare på det. Hva skal du med de gamle meldingene dere har sendt hverandre? Kikke på dem? Dårlig idè. Husk at du skal gjøre det bedre for deg selv. Slett alt sammen, så slipper du å ta deg selv i å bla gjennom meldinger fra starten av forholdet deres der han fortalte hvor høyt han elsker deg. Bare dropp det, du gjør det kun verre for deg selv ved å fortsette å ha slike ting på telefonen.

  • Minn deg selv på alle de negative sidene ved ham. Skriv gjerne ned en liste. Det kan være alt fra at han aldri tar seg tid til deg, til at han snorker for høyt. Det kan være at han alltid er negativ og grinete, eller at han rett og slett ikke er ærlig med deg. Det dummeste du gjør når du har kjærlighetssorg er å huske de gode minnene og alt som gjør han så fantastisk i dine øyne. Glem det, han er kun fantastisk nå fordi du er såret, lei deg og føler du har mistet ditt livs kjærlighet. Tro meg, du har ikke det. Det er en grunn til at det ble slutt, enten er han en drittsekk, ellers var dere bare ikke ment for hverandre.

  • Om det er vanskelig å sove i denne perioden, pass likevel på å legge deg tidlig. Selv om du ikke får sove, får kroppen slappet av. Sett på beroligende musikk som får deg til å slappe av.

  • Det er normalt at matlysten forsvinner i en liten periode når man ikke er i topp-humør, men pass på å få i deg mat, uansett hva, eller hvor lite det er. Kroppen trenger å få i seg mat og næring. Ha med deg en frukt du liker godt når du reiser på skole/jobb. Spis ting du liker veldig godt, men ikke mer enn du orker. Jeg fant ut at Nutrilett-barer var enkelt å få i seg, og de smaker også godt.

  • Når man er så langt nede føler man seg helt ræva. Man føler seg ikke bra nok, og føler seg ikke fin nok. Reis til frisøren og få fikset håret. Fiks negler, huden og bare ta litt ekstra godt vare på deg selv.

  • Husk at det er alltid noen som har det verre enn deg. Jeg vet hvor tungt kjærlighetssorg er, men husk at det finnes mennesker som har verre ting å slite med enn å være singel.

  • Smerten vil ikke gå over om du sitter og synes synd på deg selv, det vil bare gjøre saken enda verre. Hold deg opptatt. Gjør ting slik at du ikke tenker på han. Vær med familie, reis på venninnetur, skaff deg en liten hobby, noe eget du kan drive med som gjør at du kobler ut. Gjør ting du liker fordi du har lyst!

Jeg lover at uansett hvor tungt det hele er akkurat nå, kommer det til å være en erfaring du i senere tid setter pris på, hvertfall litt. Når du har kommet deg over han vet du hva du ikke vil ha, og du være veldig stolt av deg selv, for du klarte det. Du klarte det som virket umulig. Kjærlighetssorg er mørkt og det er så vondt, men når denne følelsen slipper taket i deg, vil du føle en lettelse du ikke trodde eksisterte. Det er som om en tung sky full av regn og torden flyr av sted, og du blir lykkelig igjen. 

Jeg håper dette innlegget kan hjelpe noen på den harde veien ut av kjærlighetssorgen. Jeg vet det ikke er lett, men jeg lover deg at det vil gå over. 


//Bildene i dette innlegget er lånt fra google

Jeg er virkelig ikke konemateriale

Nei, jeg er faktisk helt seriøs nå. Jeg blir så oppgitt over meg selv til tider at jeg vet ikke helt om jeg tør å fortelle om det i etterkant, men hei, takk gud for selvironi! Det er selvironi det blir morsomme historier ut av. 

So here we go.

Jeg var på butikken alene i går, og jeg måtte ringe kjæresten to ganger, med en liste over åtte ting som skulle kjøpes. Åtte! Og jeg klarte ikke en gang å utføre dette på egenhånd!

Første gangen fant jeg ikke "Thai kyllinggryte-pakken", så da endte det opp med "Bali kyllinggryte" isteden. Veldig fint for meg som elsker Balisaus! NAM! Jeg går over på neste ting som er skrevet opp på denne magiske listen. "Kyllingfilet". Ehem.. Den personen som fortalte meg at det finnes flere typer kyllingfilet skal få en medalje, men den personen finnes ikke! Ingen fortalte meg at det var en egen disk med "Kylling" og oppi denne disken var det maaange forskjellige fasonger, merker og vekt. Jeg bestemmer meg raskt for å hente de andre tingene som stod på listen, for så å ringe kjæresten igjen for å spørre om hvilket merke han ville ha på kyllingen. Kylling er da kylling, er det ikke det da? 

Jeg trasker bort til kjøleskapet, tar ut en melk. Jeg visste hvertfall hvilken melk jeg skulle ha, for det er jo kun jeg som drikker melk. Kikker ned på handlelisten. "Fløte" Hoho, dette skal jo gå fint! Går bort til der fløten står, men dette skulle visst heller ikke være så lett. "Kremfløte, Matfløte, Kaffefløte, Enda større kremfløte..." Okei?? Så hvor er den det bare står fløte på? 

Etter å ha stått der og sett dum ut en god stund, måtte jeg krype til korset og ringe kjæresten for andre gang. "Ja... ehm.. Fløte...Det er matfløte, sant? Siden det er til mat.." Han knakk sammen i latter over min inkompetenthet.. så ja, det var matfløte vi skulle ha. I tillegg fikk jeg svar på hvilken kyllingfilet-type vi skulle ha! Thoho, to fluer i en smekk gitt! 

Før vi la på måtte jeg også dobbeltsjekke hvilket brød han mente. Jess! Nå er vel alt i boks? Tanken rakk såvidt å streife meg før jeg står foran en hylle og lappen i hånda som sa det samme "Skyllemiddel". Jeg måtte tørke litt svette fra pannen i dette øyeblikket. "Okei.. dette går bra. Han ville ikke ha blå, og ikke rosa. Gjerne den brune. Å herregud, så mange rosa og blå det var her da! Hvordan skal jeg vite hvilken brun han mener?" Til min store lettelse var det kun èn brun flaske det stod "Tøymykner" på. Går det for det samme da? Tøymykner og skyllemiddel? Jeg måtte lese på en flaske jeg kjente igjen fra vaskerommet og fant fort ut at det hadde samme betydning. 

Okei, so far so good. "Asan intimsåpe". Jeg går bort til hylla med shampo, balsam, tannkrem, tannbørster, hårspray, kroppssåpe, deodorant, leppepomade, etterbarberingsvann, barberskum... ehm.. skulle jeg ikke ha kommet til Asan for lenge siden? Det tar lang tid før jeg finner den, men så står jeg der da... med to flasker i hendene. En det står "Original" på, og en der det står "Tranebær og silkeekstrakt" og fortstår virkelig ikke hvorfor det skal være så vanskelig å handle og å vaske seg nedentil. 



Håper dere fikk dere en latter, det gjorde hvertfall jeg. Ha en super onsdag videre, her skal det jobbes! 

Når en kosebamse er mer populær enn deg

Åh, det er helg! Jeg kommer virkelig alltid til å sette pris på en fin fredag, en enda bedre lørdag og en rolig søndag! Virkelig, jeg elsker følelsen av helg og at man kan ta en velfortjent pust i bakken etter en slitsom uke. 

Jeg ville bare titte innom for å ønske dere en god helg og dele noe gøyalt med dere. I går satt jeg i bilen og lyttet til radioen i bakgrunnen av støy fra motoren og biler som tuter og kjører på rødt lys. Plutselig låter det fra mannen på radioen "Vet du hvilken dag det er i dag?" Musikken begynner å spille og jeg sier for meg selv at det er fredag! Woho! Fredag! Før han fortsetter "Det er dagen til kosebamsen din!" Ehm.. hæ? Og du sa...? Kosebamsen? 

Det viser seg at USA har veldig mange merkelige ting de ønsker å markere, tydeligvis er 9.september dagen de ønsker å sette kosebamser i fokus. Og jeg som akkurat hadde lagt igjen min egen hjemme. Det var veldig trist og jeg vurderte sterkt å reise hjem igjen for å hente den bare for å gi den en god klem og litt ekstra oppmerksomhet. 

Men sånn helt seriøst - kosebamsen? Har den sin egen dag? Når til og med en kosebamse er mer populær enn deg, vet du at du må skaffe deg flere venner.. 


Håper dere får en super lørdag, fininger! 

En blå uke

Jeg hører folk snakker om blåmandag, og at den kommer hver mandag, hver eneste uke. Jeg derimot føler jeg har hatt en blåuke til nå. Jeg lever fremdeles i den boblen der jeg gleder meg til helg, håper uka går fort og helst ikke vil snakke med noen som helst. Har ingen anelse om hvorfor denne uka har vært sånn, men slik er det da bare innimellom. Noen perioder der du føler noe er galt, men du har ikke noe å klage på. Slike stunder der du føler deg litt nedfor, men ikke har noe å være lei deg over. En sånn uke har jeg hatt, og slik pleide mandager å være for meg tidligere. Nå derimot syns jeg mandager er veldig deilige. Nye uke, nye muligheter med blanke ark og ny giv. Men denne uka har ikke vært sånn, men det er greit. Noen ganger er det helt greit å tråkke på bremsene og ta en real pust i bakken, og det er akkurat det jeg skal gjøre nå! 

Processed with VSCO with f2 preset
Digger dette filteret !

Håper dere har hatt en bedre uke som har vært fylt med energi og godt humør!

 

Når barn spiser selv...

På lørdag hadde Adrian (nevøen min) bursdag og fikk for første gang smake på kake - noe som var skikkelig stas. Vi sang bursdagssang for ham og han fikk åpne pakkene sine selv - hvertfall forsøke. Så her er et lite bildedryss fra feiringen. 













Men etter så mye idyll, må det jo være en liten bakdel med det hele. Jass.. En ett åring som skal spise kake selv og som aldri har smakt noe så deilig før - dette må jo bli gris.

Men vi fikk oss alle en god latter og han koste seg veldig masse, så da ble dagen akkurat slik man håpet på. 

At jeg aldri lærer

Jeg har prøvd virkelig hardt å huske det. Hjernecellene har virkelig fått jobbet hardt med dette, men fortsatt kunne jeg virkelig ikke forstå hvor den var blitt av! Jeg lette overalt! I huset, i bilen min, hos kjæresten, enda en gang til hjemme - men den var virkelig sporløst forsvunnet! Jeg har gått sminkefri noen dager mer enn planlagt rett og slett fordi jeg ikke har klart å finne sminkeveska mi! Hvor kan en knæsj rosa sminkeveske egentlig gjemme seg? Den lyser opp hele stua når den ligger på bordet, så hvordan er det mulig å ikke finne den? 

Etter å ha lett i tre dager og vridd hjernen min for å prøve og forstå hvor jeg har lagt den, skjønte jeg at slaget var tapt. Så nå var jeg nødt til å kjøpe alt sammen på nytt og kjøpe en sminkeveske som ikke ville være på langt nær like fresh! Jeg bannet en del for meg selv og var ganske oppgitt mens jeg begynte å legge skitne klær i skittentøyskurven. Under noen av klærne lå det en pose. "Åh.. great! Nå har jeg latt skittentøy ligge i en pose.. innestengte, brukte klær. ÆSJ!" Jeg løftet den opp og til min forskrekkelse var den litt for tung til å bare kunne være en bukse og ett par sokker. Jeg kikket oppi og til en enda større glede, lyste den neonrosa fargen mot meg! Hurra! Sminkeveska mi var ikke fortapt likevel! Gud, som jeg har savnet deg!

Note to self: Ikke legg sminkeveska i en pose, på skittentøyskurven, under noen klær. Da må du gå flere dager sminkeløs og ha mareritt om tom lommebok. 



 

Du vet det er mandag når...

Og så alt for brått ble det en ny uke! Du vet det er mandag når du er stuptrøtt og tror du aldri har ønsket så sterkt at du kunne sove en time til. Det er tøft å komme seg inn i dusjen, og når du endelig står der inne tar det evigheter før du blir ferdig. Jeg pleier å bruke 10-15minutter i dusjen - ikke i dag! I dag er jeg helt sikker på at jeg stod der i 30 minutter, kanskje mer. Det er dobbelt så lenge! Jeg tok på meg en genser og gikk ned for å lage frokost og sette på kaffe. Satte meg nede ved pcen med brødskive med frokostsalat og kaffekoppen. Så trøtt, så sliten, så lenge til det er kvelden og man kan legge seg igjen. I dag tidlig fikk jeg spørsmål om hva jeg skulle i dag, altså jeg har ikke peiling på hva jeg gjør akkurat nå en gang, vent litt så kommer jeg snart på det. Åjada, det er frisør-jobbdag i dag! Halleluja! Jeg som hadde håpet på å få en søndag til. 

Du vet det er mandag når postbilen kommer skrensende inn her med musikken på full guffe, glemmer hvordan man setter bilen i revers og nesten krasjer inn i postkassestativet. Sjåføren ramler ut av bilen, trøtt i trynet og mister noen brev på bakken. Jeg har aldri noen sinne sett et postbud bruke så lang tid på å legge et par brev oppi sju postkasser, og to av postkassene så ikke ut som de fikk noe post en gang! 

Etter å ha stått der veldig lenge og sett ut i lufta og forbannet denne dagen i noen minutter, deiser sjåføren inn i bilen igjen, taster litt på telefonen og kjører av gårde. Det eneste jeg fremdeles kan høre er musikken, så postbilen er nok fremdeles inne på boligfeltet her. 

Jeg fryser alt for lett, så nå som september snart melder sin ankomst, sitter jeg allerede her med teddyfleece og håper dette ikke blir en alt for kald høst og en kort vinter. 

Håper dere får en bra mandag. Jeg skal hive i meg kaffe, så kan dagen begynne!

Håper denne følelsen varer for alltid!

Det er helg, folkens! Hurra! Denne helgen har jeg sett frem til lenge, og det kribler i hele kroppen over at det endelig er fredag! Og i morgen er det endelig lørdag! No shit! Nevnte jeg forresten helg? Nei, men fra spøk til alvor - i dag har jeg lært meg et helt nytt program på jobb. Faktisk hele to programmer har Bambi klart å komme seg gjennom i dag og blitt ferdig med dagens gjøremål! Hurra! Det å kunne krysse av på listen over ting som må gjøres, er virkelig en helt fantastisk følelse! Jeg jobber med Markedsføring, noe som er veldig nytt for meg, men jeg trives veldig godt med mine arbeidsoppgaver og tar til meg kunnskap overraskende fort. Enkelte ting går litt treigt, men likevel - så gøy jeg har det! Når jeg setter meg ned for å jobbe er det en eneste stor fryd! Håper denne følelsen varer for alltid!

For en time siden måtte jeg mase på kjæresten om at "Nå blir det sein middag igjen. Få fingern ut av ræva!" "Jaja, ti minutter, så er jeg klar." Pøh, har hørt den før for å si det sånn. Nå en time senere står han på kjøkkenet og mekker sammen toast til oss, så får vi ta fisk en annen dag. Åjada! Fisk på en fredag. Her er vi ikke avhengig av å måtte ha middag til bestemte dager og bestemte tider. Men det sistnevnte håper jeg vi kan få en rutine på etterhvert. 

Men nå er det middag/kveldsmat, så skal jeg stupe i seng etterpå - god og mett. 

God helg!

Når du er for redd til å gå ut

Er det ikke rart? Hvordan sola plutselig bestemmer seg for at sommeren skal komme for fullt når august-måneden nærmer seg slutten? I dag er det strålende sol og godt over 20 varmegrader, mens juli bestod av regn, torden, vind og grå skyer. Jeg kommer nok alltid til å forundre meg over norsk sommer - alltid like uforutsigbart. 

Det er herlig å se hvordan folk endelig strømmer ut fra hulene sine og setter seg på kaffèer i byen når sola titter frem. Må innrømme at jeg har et lite elsk-hat forhold til sommeren. Rett og slett fordi det er så herlig med varm og deilig vær, alt føles så mye bedre om sommeren. Samtidig som jeg ikke tør å sitte ute fordi jeg er redd det skal dukke opp veps. Det er seriøst helt tragisk hvor redd jeg er for veps. I går hørte jeg om noen som hadde fått vepsestikk for et par dager siden, og jeg kjente panikken smyge seg inn på meg. Litt panisk når det gjelder veps? Neinei. 

Nå skal jeg møte Mocca for en liten Orange is the new black - date, håper dere får en fin tirsdag videre! 

10 tegn på at forholdet ikke fungerer lenger

Vi går alle inn i et forhold med håp om at vi har møtt den rette. Og for å være helt ærlig, så vet vi aldri dette før vi har prøvd. Du forsøker, blir hodestups forelsket, dere går inn i et forhold og livet blir bare en lykkelig dans på roser i lang tid. Helt til vendepunktet dukker opp.

De koselige kveldene liggende på sofaen i armkroken, foran tven med en fin film, god mat og vin på bordet, kjærtegnene, kyssene og de gode ordene blir omgjort til en kald skulder, krangling, smelling i dører, stygge kommentarer og mange kvelder der du lurer på hva som egentlig skjedde. 

Her kommer spørsmålene opp der hvor du ikke lenger vet om dere er ment for hverandre, at kanskje forholdet var et stort feilsteg. Noen forhold ender med krangling, andre ender med utroskap. Men noen ganger finnes det egentlig ikke noe konkret svar på hvorfor det ikke lenger fungerer. Sommerfuglene er ikke-eksisterende alle rosene du danset rundt på har visnet og alt som er igjen er torner. Hvordan skal du vite om forholdet bare har en nedtur, eller om det faktisk er på tide å gjøre det slutt? Hvordan kan du være helt sikker på at det å kaste vekk det dere har sammen, er det rette valget? 

Dette finnes det så klart ingen konkret "oppskrift" på, men under her har jeg ramset opp 10 tegn på at forholdet ikke er som det skal være, og forklaringen på hvorfor dere kanskje ikke har det så bra lenger. 

♥ Dere snakker ikke sammen lenger. Du klarer ikke holde en samtale gående uten å irritere deg over ham. Kommunikasjonen deres som en gang var på topp, eksisterer ikke lenger. Dere snakker ikke om følelser, tanker eller deler deres meninger lenger. Uansett hva han forsøker å si til deg, klarer du ikke å holde følge da stemmen hans er et eneste stort irritasjonsmoment.

♥ Han er ikke spennende for deg lenger. Du forsøker å finne på noe annet hver dag for å ikke måtte være med ham. Det er viktig å ta seg tid til venner og familie også, men når du heller blir lenger på jobb for å få to timer ekstra vekk fra ham, eller gir ham avslag hver gang han forsøker å planlegge noe der dere får tid sammen, er det noe som ikke stemmer. Har han blitt kjedelig for deg? Liker du ikke å tilbringe tid med ham, er det et feilsteg å fortsette slik. 

♥ Alt han gjør og sier irriterer deg. De tingene ved ham som en gang var søtt og som fikk deg til å le, får deg til å riste av irritasjon og du tar deg selv i å kjefte på ham uten grunn. Du irriterer deg over måten han åpner kjøleskapet på, hvordan han sitter, hvordan han pusser tennene. Om han lager en lyd, eller bare puster litt tyngre, får du lyst til å løpe bort og klappe til fyren. Er det virkelig sånn det skal være? 

♥ Du ser ingen fremtid med ham. Når du ser ti år frem i tid og forestiller deg huset du vil bo i, bilen du vil ha, feriereisene du vil oppleve - han er ikke med i noen av disse fantasiene. Enten ser du for deg noen andre ved siden av deg i sofaen, eller du ser kun deg selv kjørende på landeveien. Bildet av ansiktet hans dukker ikke opp en eneste gang. Her burde det kanskje ringe en varsel-bjelle. Om du ikke klarer å se for deg livet ditt med ham, er det ikke noe poeng å fortsette.

♥ Andre menn får din interesse. Og da mener jeg ikke kjendis-crush og det å beundre folk på avstand. Selv sitter jeg og forteller kjæresten min hvor vanvittig kjekk jeg syns Zac Efron er, noe som er helt ufarlig. Men jeg snakker om det å reise på byen med intensjon om å flørte med noen andre. Om du har Tinder som en av dine "Topp 3" apper på telefonen, er ikke dette greit. Ta tak i problemet, finn ut hvorfor du har en sånn sterk trang til å oppsøke noe annet. Om det ikke er noe mer å kjempe for i forholdet du allerede er i, gjør en ende på det. Om du fortsetter å holde fast i en person du egentlig ikke vil ha, men likevel er litt mer enn bare venn med noen andre, er det feigt, respektløst og urettferdig.

Dette går også andre veien. Du har ingen tillit til ham. Hvis du ikke stoler på kjæresten din, hvordan har du tenkt at forholdet etterhvert skal bli? Enten din uro stemmer eller ikke, så er det ikke sunt for forholdet deres. Om det viser seg at du ikke er den eneste jenta i livet hans, så er det virkelig ingenting å satse på lenger. Beste løsningen er å komme seg ut av det forholdet så fort som overhode mulig! 

♥ Dere eier ikke respekt for hverandre lenger. Alt den andre personen sier, blir til en krangel. Dere rakker ned på hverandre og klarer ikke lenger å komme med komplimenter. Dere trekker hverandre ned istedenfor å dra hverandre opp. I et sunt forhold løfter man hverandre opp når man ligger nede, i et dårlig forhold lar man heller den andre bli der nede.

♥ En av dere truer med å gjøre det slutt. Jeg har selv vært i et sånt forhold der jeg fikk høre dette annenhver dag, er det da et stabilt, trygt og godt forhold? Du skal ikke måtte gå rundt på nåler i frykt for å si eller gjøre noe galt, for så å få slengt i trynet at den andre personen skal gjøre det slutt. Om forholdet deres og alt dere har sammen ikke betyr mer enn som så, nei da får du bare la vedkommende reise. 

♥ Det er kun en av dere som fortsatt kjemper. Selv om man ikke er gift, skal man likevel gjøre en stor innsats for å få forholdet til å fungere. Hvis ikke begge to gir 100% av seg selv for å fikse opp i det, så er det ingen vits å fortsette. Det blir som om båten deres tar inn vann, men du er den enste som forsøker å få vannet ut til dere kommer dere til land. Du jobber beinhardt for å få alt vannet ut, men til slutt må båten synke da det føles som du kun står der med en skje og spar ut vann. Om dere derimot jobber hardt sammen, vil båten omsider komme seg i land. 

♥ Dere tar hverandre forgitt. Dette er en fæl felle å havne i, derfor må man jobbe ekstra hardt for å ikke havne der. Om han gjør noe for deg, uansett hvor mange ganger han har gjort det, skal du ikke være mindre takknemlig av den grunn. Når dere skal se på en film og han henter teppe til deg, slik han gjør hver kveld, skal du ikke ta dette forgitt. Sett pris på de små tingene i hverdagen. Og hvis han glemmer å hente teppet til deg en kveld ville du lagt merke til det. Finn ut hvorfor dere ikke setter pris på tingene den andre gjør lenger, kan dette fikses? 

♥ Du ønsker ikke å være intim med ham lenger. Det er helt greit å være sliten etter jobb og andre ting i hverdagen, men om du tar deg selv i å lete etter en unnskyldning for å slippe å ha kroppen hans inntil deg og kyssene hans på kroppen din, burde du kanskje tenke over om dette er et forhold eller bare et dårlig vennskap.

For la oss innse det, hvis alle punktene over her stemmer, så har dere faktisk ingenting igjen. Det finnes ingen kjærlighet, omsorg, respekt, omtanke, tillit, følelser eller glede i dette dere holder på med. Du er ikke lykkelig, og han er helt klart ikke særlig lykkelig han heller. Kanskje det faktisk er på tide å gi slipp.

Om bare noen av disse punktene stemmer bør dere begge to bite i det sure eplet og snakke sammen. Legge alle kortene på bordet og finne ut om dette kan fikses, eller om dere rett og slett skal gå hver deres vei. Det er et forferdelig vanskelig valg, for dere er jo likevel glade i hverandre, og dere har så mange gode minner sammen. Men noen ganger er det de vanskeligste valgene som er det rette å gjøre. Følg magefølelsen din, den er der kun for å hjelpe deg og hvis den forteller deg at du har det bedre uten ham i livet ditt, så er det akkurat det du bør si til han. Ikke hold fast i noe du innerst inne vet at aldri vil bli fikset, og noe som ikke vil gjøre deg lykkelig. Men bruk også magefølelsen riktig, ta den tiden du trenger og ikke forhast dine beslutninger. Når noe virkelig ikke stemmer, så vet du det. 

Håper dere får en fin søndag videre, fine mennesker. 

//Bildene i dette innlegget er lånt fra google

Selvfølgelig blir jeg hekta

De som kjenner meg fra jeg var liten, vet allerede dette her. Mamma forstod vel fort at jeg kom til å bli en av dem med nesa ned i telefonen på jakt etter Pokèmon. For la oss innse det - for oss som elsker Pokèmon er vel det nye spillet det beste som har skjedd på lenge!

Kjæresten min har aldri sett Pokèmon og forstår seg ikke på det store hysteriet rundt denne idiotiske nylanseringen, mens jeg fikk helt bakoversveis da jeg fikk vite dette for noen uker siden. Aldri sett Pokèmon? Liker ikke Pokèmon? Jeg tror seriøst jeg må bytte ham ut, vi er helt klart ikke ment for hverandre! Elsker du meg får du med mine kjære Pokèmon på kjøpet, og du må elske Pikachu og Mew like mye som meg. 

Hoho, men nei fra spøk til alvor, jeg er virkelig i ekstase. Og det skal sies at selv om han ikke forstår seg på hysteriet, er han med meg ut på Pokèmon jakt uansett. Om jeg ser en Pokèmon jeg vil ha, så blir han med. Han har til og med fanget et par stykker på min telefon, så han syns nok ikke egentlig det er fullt så ille.

Jeg har alltid elsket Pokèmon! Da jeg var liten hadde jeg vel det meste som var mulig å få tak i. Jeg hadde Pokèmon-kort, Pokèmon-filmer, Pokèmon-figurer, Pokèmon-bamser, og Pokèmon-spill på både GameBoy og Playstation. Jeg eide selvfølgelig et par Pokèballer, dere vet de som hadde godteri og en figur inni, jeg digget dem! Jeg hadde også en pysj og et par sokker med Pikachu på. Så som dere ser, veldig Pokèmon-frelst. Jeg hadde til og med sandaler med Pikachu på. Gjett om jeg var stolt der jeg gikk!

Så den nye appen har virkelig åpnet en ny verden for meg! Jeg som de fleste andre Pokèmon elskere hadde et sterkt ønske om å kunne bli Pokèmon-trener i løpet av livet og nå i en alder av 22, går den drømmen endelig i oppfyllelse! Livet ble straks enda bedre og jeg ble enda lykkeligere! Og jeg var kjempe happy før dette vidunderet skjedde meg, så du kan tro jeg lever et fantastisk liv nå!

Jeg bestemte meg tidlig i spillet for å finne Pikachu, og hvis den dukket opp på radaren ville jeg ikke la noe som helst stoppe meg fra å få tak i Pikachu! Gjett om jeg var i ekstase da jeg tilfeldigvis dumpet over èn på et sted jeg aldri i livet ville trodd den befant seg! Enda mer happy ble jeg da jeg fikk den i 2 km egget mitt for noen dager siden. Åååh, lykke! 

Pokèmon er seriøst livet!

Ukens filmtips: The Perfect Guy

Torsdag, og snart tid for helg! I den anledningen tenkte jeg å tipse dere om en film. Jeg håper jo at dere allerede har sett den, men om dere ikke har det enda, anbefaler jeg dere virkelig å sjekke den ut. Dette var virkelig en så fin og skummel film at jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere etterpå. Likte jeg filmen? Var den for nervepirrende? Vil jeg se den igjen?

Svaret på alle disse spørsmålene var så klart ja! Og du vil virkelig ikke angre om du setter på denne filmen på skjermen i helgen.

The Perfect Guy er en thriller som er basert på historier som faktisk skjer der ute i verden. Og herlighet så spennende! Jeg satt med en pute foran ansiktet og måtte til slutt med kjæresten om å sette seg helt inntil meg, for jeg klarte virkelig ikke å sitte stille!

La meg fortelle kjapt om handlingen. Hovedpersonen i filmen ved navn Leah, nærmer seg 40 årene. Hun har datet kjekkasen Dave i to år, de bor sammen og har et lykkelig liv. Helt til de finne ut at de ikke har de samme ønskene når det kommer til familie og fremtid. Leah ønsker å starte en familie før den biologiske klokken stopper opp, mens Dave ikke deler hennes drømmer. Derfor velger hun å gjøre slutt på forholdet.

To måneder senere treffer hun storsjarmøren Carter. Han er virkelig alle kvinners drøm! Han er snill, ydmyk, smart, kjekk og virkelig en gentleman. Han imponerer ikke bare Leah, men også hennes venninner og familie.  

Han virker perfekt på absolutt alle måter. Men om noe virker for godt til å være sant, så er det som regel det. En kveld blir alt snudd på hodet og Leah blir brått presentert for hans bipolare lidelse.

Hun blir vitne til at Carter banker opp en uskyldig mann, og denne skremmende opplevelsen får Leah til å ende forholdet deres. Men Carter har andre planer. Hvis ikke har får Leah, skal ingen få henne.

Jeg visste virkelig ikke om jeg skulle le eller grine når det gjelder denne filmen. Men en ting er sikkert ? den var så spennende og har kapret en plass på min liste over thriller-favoritter. Jeg legger ved traileren til filmen slik at dere kan få en enda større smakebit.


Har du sette denne filmen?

Vår idylliske tur

Det ble ikke noe soling ute på terrassen med et glass vin i hånda, men solbrent hud ? det fikk jeg! Aah du deilige norske sommer! På torsdag hadde vi vår første solrike dag forrige uke, og jeg vet jeg skreiv at det skulle bli slikking av sol hele dagen og søling med vin. Men jeg og kjæresten bestemte oss for å gå Kyststien.

Jeg var så klar for denne turen. Vi hadde pakket sekken med drikke og varmere klær i tilfelle det skulle bli kjøligere. Klokka 14 la vi ut på en idyllisk gåtur, gikk blant alle trærne i skogen, kjente gresset mellom tærne, vasset ved vannkanten, mens vi hørte brusingen fra havet og fuglekvitter.

Eller vent.. dette er hvordan jeg så for meg at det ville bli på vår idylliske sommertur. La meg spole tilbake og forklare hvordan det egentlig var.


Vi begynte å vandre langs stranda før vi brått kom inn i noe som stinket tang og tare. Slik gikk vi i kanskje 20 minutter før det endelig var over, men heisann ? steiner! Jammen dette blir gøy. Litt klatring!

Litt? Hvem sa noe om litt? Etter litt over en time med å gå på steiner og berg, må jeg innrømme at jeg begynte å bli litt lei. Hvor er den stien jeg så for meg? ?Kyststi? Jeg trodde da vi skulle gå på en sti i skogen rett ved vannet. Men neida, Kyststien går visst litt overalt og gjerne der det er store steiner, bekker, gjørme og masse tørket tang. Vet du hva som gjemmer seg under en haug med tørket tang? Ikke jeg heller, men veps, det var det nok av. Så vi måtte finne en annen vei.

Vi hadde jo glemt å spise frokost før vi dro, så vi ble jo litt irritable begge to der vi gikk i varmen med lavt blodsukker. Det ble ikke bedre da vi gikk feil og gikk av Kyststien på slutten der og måtte vandre de siste minuttene på asfalt, med såre bein. Grrr.

Men alt i alt ? til tross for at stien ikke gikk der jeg så for meg, så var det en veldig koselig tur. Vi hadde på musikk på høyttaler i sekken, tok noen bilder ved vannet, han hjalp meg der jeg syns det var litt skummelt å hoppe ned fra, og dro meg opp der det var for høyt. Vi snakket masse sammen og best av alt ? jeg hadde lagt igjen telefonen hjemme slik at vi hadde tre timer med total avkobling fra elektronikk.

Det var nydelig utsikt og vi tok oss litt tid til å sette pris på dette vakre landet vi lever i. Det er rett og slett helt magisk!

Det var så deilig å ha disse timene sammen, bare vi to. Det er noe vi ikke har hatt på lenge. Tid til hverandre der det ikke er noen som helst forstyrrelser og ikke noe jobb som står og prikker deg på skulderen. Den følelsen var så herlig!

Sommeridyll

Edit. Dette innlegget skrev jeg 8.august, men har ikke fått postet det. Så da blir det et par innlegg på rappen her, men det går vel fint!

Stavern er virkelig et fantastisk sted! Det er så vanvittig fint her og jeg storkoser meg med ferie, sol og varme. La denne sommeren aldri ta slutt! 

I løpet av tre år har vi fått så mange gode minner her i campingvogna med soling, lesing, musikk, filmer, brettspill og latter. Gode minner på stranda med bading, skravling, kose med hunder og enda mer latter. Pizza, cider grillmat, vin, vafler, smoothie og vannmelon i sola, og sommerquiz! Dette har helt klart vært mine beste sommerminner de siste tre årene og jeg er så glad og takknemlig for alt jeg har fått være med på. For at jeg har fått oppleve noe så idyllisk, og noe så vakkert! 


Jeg koser meg så mye her i Stavern med mennesker jeg er så utrolig glad i! 

Men hei, jeg er sikkert ikke den eneste som tviholder på tanken om at det fremdeles er sommer? Instagram, Facebook og Snapchat er fulle av bilder der folk allerede har gjort seg klare for høsten. Hæ? Høsten?

Pøh! Jeg er midt i sommerboblen min fremdeles, og har ingen planer om å ta frem store høstskjerf, varmere sko, høstjakke og lakke neglene i såkalte ?høstfarger?. Jeg nekter å ønske høsten velkommen enda.

Alle lengter etter sol og sommer, men når juni og juli er ferdig, begynner folk allerede å glede seg til høsten kommer med kvelder forran peisen med en kopp kakao i hånden. Jeg har ingen peis, så det er vel sikkert derfor jeg ikke deler den samme gleden som dere andre?

Vi er i starten av august, og sommeren er fortsatt langt fra ferdig. For min del er vinteren alt for lang til at jeg har ønske om at den skal begynne allerede i oktober.

Så i løpet av denne uka i sommerparadiset skal jeg ligge ute og sole meg med et glass vin i hånda og kjenne på følelsen av solbrent hud en siste gang i sommer.

Dager man tar seg tid til å tenke

Jeg skal ikke lyve for dere. Jeg har et veldig lykkelig liv. Ja jeg har opp-og-ned turer som alle andre, og jeg har dager der jeg er i så vanvittig dårlig form at jeg ikke orker noe annet enn å ligge på sofaen og sove, og vente på at smertestillende skal kicke inn. Men livet mitt generelt er helt fantastisk bra!

Jeg har få bekymringer. Venninner som er idioter har jeg rett og slett fjernet fra livet mitt og slipper å grine mer over drama som blir skapt til en hver tid. Gutteproblemer finnes ikke lenger og jeg har en jobb der jeg trives kjempe godt. Hver eneste dag er bare en fryd. Jeg er lykkelig og ser noe positivt i alt, og det er akkurat slik livet skal være. 

Men dager som denne tar jeg meg selv i å tenke tilbake, til da livet ikke var en dans på roser. Jeg vil ikke at datoen 22.juli skal være noe vi ser på med frykt og sinne. Jeg vil heller det kan være en dag der vi minner oss selv på at hver dag er en gave. Vi burde huske å ikke ta noen ting forgitt. Og vi må huske hvor mye kjærlighet det finnes her i verden, og hvor mye kjærlighet vi kan gi hverandre.

For er det noe vi har vist etter denne grusomme dagen, er det at vi mennesker er fulle av kjærlighet. Jeg sier ikke at man må tilgi for å komme seg videre, men heller se forbi grusomheten og sette pris på alt det gode vi har i våre liv. Så mange liv gikk tapt den dagen, men minnene og kjærligheten vil for alltid være med oss. Hva de menneskene sto for og hva de trodde på, lever fremdeles. Den herlige kjærligheten de ga sine nærmeste, vil alltid være til stede.

Jeg satt også livredd på kjøkkenstolen 22.juli.2011. Jeg var redd for hvor mange som hadde falt for de flyvende kulene denne dagen, hvor mange han tok med seg på Regjeringskvartalet. Dette er en dag vi alle vil ha i bakhodet, men er det noe vi også må huske, så er det hvor sterke vi alle er sammen. I disse dager tenker jeg spesielt mye på alle pårørende av de som gikk bort for fem år siden, men aller mest tenker jeg på de som var til stede. De som måtte løpe, og de som måtte legge på svøm. 


Når èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen ♥

Så klart jeg er redd

De fleste har hørt om tragedien som skjedde i Frankrike på fredag. Slike ting skjer i mange land, hver eneste dag og det er så vondt! Det er så vondt å vite at slike ting skjer rundt om i verden, og det er grusomt å vite at onde mennesker som er i stand til å gjøre slike ting, faktisk løper fritt rundt i verden. Det sies at du viser svakhet ved å være redd, men når slike ting inntreffer klarer jeg ikke å være sterk. Hva forventer man? Blodtørstige mennesker som ikke bryr seg hvem som må bøte med livet under deres angrep. Følelsesløse terrorister som er i stand til å gjøre hva som helst, hvor som helst. Ja, selvfølgelig er jeg redd! Jeg skal ikke late som slike ting ikke preger meg, for det gjør det virkelig. Det er en god grunn til at jeg ikke leser nettaviser eller ser på nyhetene på TV, for jeg blir rett og slett så vanvittig redd! 

Dette er ikke fordi jeg ikke bryr meg om at mennesker har det fælt, jeg klarer bare ikke å la være å tenke på det om det først kommer meg for øret. Jeg begynner å frykte for at det skal skje fler steder. Jeg sitter igjen med en hel haug av spørsmål og blir sint for hvor urettferdig det hele er! 

Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av ett år, jeg priser meg selv så lykkelig for at jeg er født og oppvokst her i dette fantastiske landet! Her er vi trygge, her er vi fri! For vi er rett og slett ufattelig heldige! Slike ting skal man ikke ta for gitt! Men når slike ting som dette skjer i land fler av oss har et nærmere forhold til, så gjør det noe med oss alle som personer. Vi blir alle sårbare og vi blir brått et offer - alle som èn.

For vi er heldige som bor i dette landet der det er trygt, men jeg gruer meg virkelig til den dagen der ikke en gang vi kan leve i fred. Jeg ønsker ikke å måtte stå midt oppe i en slik forferdelig situasjon. Bare tanken på det gjør meg dårlig og jeg begynner raskt å frykte for livene til de som står meg nærmest, jeg frykter for mitt eget liv og jeg frykter for vår fremtid. 

Hvorfor kan ikke alle leve i fred og respektere hverandre? Hvorfor må noen starte krig? Hva får disse menneskene til å ødelegge livene til så mange? Stolthet? Ære? Tro? Nei - Dette er ren ondskap. Man bekjemper ikke ondskap med mer ondskap, men med kjærlighet og godhet. 

Vær gode med hverandre og husk at verden har fremdeles mye godt i seg.

Day 201 of 366

Dette året går så sinnsykt fort! Jeg kan fortsatt minnes fyrverkeriet på nyttårsaften, kjæresten flytta inn i ny leilighet, og det føles som vi sa farvel til den gamle leiligheten hans for en måned siden. Men neida.. 6 måneder har gått siden det, og det er snart 7 måneder siden vi ønsket 2016 velkommen.

Det sies at jo eldre du blir, jo fortere går tiden - og det stemmer! Ett år føltes som en hel evighet når du var mindre, nå derimot føles ett år som en tre ukers sydenferie. Du gleder deg til det begynner, sliter deg gjennom varme og folk som snakker dårlig engelsk, for så å komme hjem og allerede da planlegge en ny tur. I dette tilfelle - ett nytt år. 

Det føles som om 2016 nettopp har begynt, men kalenderen forteller meg noe helt annet. Vi er over halvveis i året og jeg skulle virkelig ønske tiden kunne stoppe opp. Jeg er ikke klar for at den skal gå så fort. Jeg rekker jo ikke å gi fra meg julegaver før det er på tide å planlegge hva mine nærmeste skal få til neste jul. Tanken på at 17.mai ble feiret for 2 måneder siden allerede, skremmer meg. 

Det har fremdeles ikke gått opp for meg at vi er i juli alt nå, og vi begynner å nærme oss slutten av denne måneden, og slutten på sommeren. Jeg rekker ikke en gang å planlegge ferdig alt jeg ønsker å gjøre denne sommeren før den er ferdig. 

Ett år går fort, men livet går virkelig så mye raskere. 



Jeg er hverdagsblogger, 22 år, frisør, hestegal og bruker store deler av fritiden min på å leve meg helt inn i serier på Netflix og klage på Twitter.

+ Legg meg til som venn


Kontakt: bambis@live.com





Design laget av Julie Viktoria
hits