Nå er dagen her

Dette innlegget skrev jeg på lørdagsmorgen før vi skulle spise frokost, men så gikk tiden fra meg og jeg fikk ikke postet innlegget. Men da gjør jeg det helle nå.


Hvem skulle trodd at vi allerede nå står her? For ett år siden tikket det inn melding på telefonen min om at pappa og Sissel har bestemt seg for bryllupsdatoen. Det virket som en hel evighet til 5.august.2017, men nå har dagen plutselig kommet. Nå er dagen her som vi alle har ventet så lenge på. Det kommer til å bli så alt for mange tårer, men enda fler smil og gode ord. Vi er mange som har gledet oss til denne dagen da dette fantastiske paret skal gi hverandre sitt "ja". 

Disse to menneskene er som skapt for hverandre. Det er så deilig å se pappa så lykkelig som det han er med Sissel, og enda bedre er det å vite at han fra nå av vil være lykkelig for alltid.

Torsdag klokken 10:30 satte vi oss på minibussen som skulle frakte oss til København og vi var ikke fremme før klokken var 19:00. Til tross for at det var så mange timer på veien, gikk det hele ganske fort. Det ble et par tisse-stopp på veien, baguetter og kaffe - noe vi alle syntes var helt topp. 

Da vi endelig kom frem til hotellet i København løp vi alle rett opp på rommene for å skifte før det var på tide å spise middag. Det var reservert bord på en restaurant på hotellet, og dette var en herlig opplevelse med en sju-retters middag i godt selskap. Vi satt på et stort bord rundt kokkene mens de tilberedte maten til oss. Noe av maten på menyen bestod av sushi, hummer, laks, og biff. Alt var veldig godt og med god underholdning underveis er det jo ikke så mye man kan klage på. Nå har ikke jeg noen anelse hvorfor man griller maten på denne måten, men kort fortalt så satte han fyr på maten og det var flammer opp til taket. Jeg har opplevd dette èn gang tidligere da vi var i USA for litt siden, og jeg syns dette er kjempe kult! 

Nå er datoen kommet og jeg er så spent på denne dagen, men også veldig nervøs da jeg har en liten overraskelse på lur til pappa og Sissel. Jeg bare blir så vanvittig følelsesladd og tar så alt for lett til tårene, så dette kan bli spennende. Jeg kan fortelle mer når det hele er overstått, men nå skal vi ned og spise frokost, deretter må jeg gjøre ting klart før jeg skal fikse brudens hår. Jeg gleder meg! 

Jeg er endelig tilbake

Hei. Endelig setter jeg meg nå ned for å skrive et innlegg igjen, og poste en video.

Jeg har tenkt så i overkant mye på denne videoen. Jeg har diskutert med meg selv frem og tilbake - skal jeg lage den? Etter fler uker med å krangle med meg selv, spilte jeg inn videoen. Etter å ha filmet i 2 timer visste jeg ikke om jeg ville redigere den eller bare slette den. Når den endelig var redigert etter alt for mange dager med arbeid, så kranglet jeg enda mer med meg selv. Skal jeg publisere dette på YouTube? Eller skal jeg slette den? Jeg kan ha den på pcen og ikke la andre se den. Når jeg endelig la den ut på YouTube, turte jeg ikke å poste den her inne. Jeg har gått inn for å slette den så mange ganger bare de siste 24 timene. Men her sitter jeg og skriver innlegget som skal innlede til denne videoen.

Jeg har ikke gitt lyd fra meg på lenge, og jeg har ikke fått prioritert ting jeg faktisk ønsker å gjøre. Bloggen min har vært en hobby for meg siden jeg var 13 år, og jeg kan ikke se for meg et liv uten. Nei, jeg er ikke en av toppbloggerne, nei jeg er ikke en kjent YouTuber, men det er ikke derfor jeg gjør dette her. Jeg gjør det fordi jeg virkelig elsker det! Dette gir meg så vanvittig mye i hverdagen. Jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder. Jeg elsker å spille inn videoer og jeg virkelig elsker å redigere dem. Jeg elsker å bruke kreativiteten min på denne måten. Planlegging av videoer, skrive ned tankene mine.. 

Uansett hva andre har ment om denne hobbyen, så har jeg ikke gitt meg. Jeg har fått så mange idiotiske kommentarer fra andre om at dette er skikkelig teit, "Hei bloggeeeeen" og "At du gidder. Du tjener ikke noe på det, hvorfor gidder du da?" 

Fordi jeg startet opp min første blogg da jeg var 13 år gammel fordi jeg ville ha et eget sted jeg kunne skrive ned mine tanker. Jeg kunne skrive om min hverdag og mitt liv, legge ut bilder jeg selv hadde tatt. Dette var mitt fristed. En ting ingen andre noen sinne kunne ta fra meg. Jeg startet opp en YouTube kanal for 1,5 år siden for å kunne poste videoer når jeg selv hadde ønske om det. Jeg går rundt og snakker med meg selv hele tiden og har snakket til en linse siden mobiltelefoner fikk innebygget kamera. Ikke fordi jeg hadde baktanker som mange har nå i dag, men fordi jeg syns det var gøy. Det er så mange videoer jeg har spilt inn som aldri har fått sett dagens lys, fordi det har kommet ting i veien underveis. Jeg har blogg og YouTube som en hobby fordi jeg ønsker det og fordi det er noe jeg elsker. Ikke fordi jeg prøver å bli kjent og tjene penger på det. 

Uansett hvor mange, eller få som følger med på meg og mitt liv, så er dette min plattform. Mitt helt eget sted der jeg fritt kan uttrykke mine tanker, meninger og min hverdag. Folk er ikke nødt til å være enige med meg, for dette er mitt fristed.

Men tilbake til denne videoen. Jeg har vært så redd for å publisere den. Men jeg føler at dette er det eneste tidspunktet det er riktig å poste den på. Jeg har vært så usikker på hvordan jeg skal sette i gang med skrivingen min igjen, da jeg ikke har fått samlet tankene mine. Jeg har ikke klart å sette med ned for å lage en video, fordi det blir så feil å ikke sortere hva som har vært med på å hindre meg fra å drive med hobbyen min. 

Så jeg hopper ut i det, og trykker på knappen som sier "publiser". Også håper jeg nå virkelig på en mer ryddig hverdag.

En påske utenom det vanlige

Det har vært litt stille fra meg nå en liten stund igjen da det har skjedd så alt for mye på kort tid! Men nå som ting begynner å roe seg litt mer kan jeg endelig sette meg ned å skrive igjen, noe som føles helt fantastisk! Jeg har kommet tilbake fra USA, og det er helt uvirkelig at vi er hjemme igjen, og ikke minst at de fire ukene gikk så fort! Vi hadde det så fint på tur og jeg koste meg glugg sammen med den fine kjæresten min i både Florida og Detroit. 

Jeg har jo så mye å fortelle fra turen, så jeg må dele det opp litt! Siden vi er godt ferdig med påsken for lengst tenker jeg det kan være greit å fortelle om påsken vår i Detroit, for så å fortelle om vår tur til Florida. Jeg fikk jo begynt, men jeg ble aldri ferdig. 

Påsken i år har helt klart vært noe utenom det vanlige. Vi hadde det så fint hos Mel og Jean, også jeg som ble litt trist for at vi ikke var hjemme i Norge i påsken.. pff, er det noen sak når man har så gode amerikanske besteforeldre som steller i stand aktiviteter og viser oss nye måter å feire påsken på!

Like før påske fikk vi spørsmål om vi pleier å male egg. Jeg svarte som sant var, at jeg har ikke gjort det siden jeg var liten. Da fikk jeg et raskt svar fra Jean "Well, you're gonna be a kid again, because we are painting eggs on Saturday." Jeg hoppet opp og ned og klappet i hendene av ekstase. Så gøy! Som sagt så har jeg ikke gjort dette siden jeg var liten og satt der med en pensel som jeg ikke klarte å bevege på riktig måte. Jeg kan vel si såpass som at de eggene jeg malte den gangen så virkelig ikke ut i måneskinn. Men jeg var kjempe stolt, selvfølgelig. 

Så lørdagen i påsken spiste vi lunsj før Mel og Jean gjorde bordet klart for å male egg. De hadde kokt eggene på forhånd, så de var klare til å males. De hadde til og med kjøpt inn et eget male-sett kun for denne anledningen, og dette setter var laget akkurat for dette formålet - male egg. Besteforeldrene våre mikset sammen fargene og satte det frem på bordet, og det var endelig tid for å male.



Dette konseptet var jo bare helt supert. Eggene skulle dyppes ned i koppen med den ønskede fargen. Hvor lenge du lot egget ligge i koppen avgjorde intensiteten på fargen på egget ditt. 

Jeg storkoste meg glugg der jeg satt og forsøkte å få disse eggene så fine som overhodet mulig. Det grønne egget dere ser på bildene under var Jean sitt verk. Hun skulle teste ut hvordan dette fungerte og fargen ble veldig fin. 





Det fulgte også med klistremerker som vi kunne feste på eggene når malingen hadde tørket, så de måtte jo bli bra!

Mel og hans mesterverk.

Over her ser dere resultatet av vårt harde arbeid. Vi syns jo det ble kjempe bra! Det triste med det hele var et disse eggene skulle ødelegges dagen etter for å lage Deviled Eggs. Heldigvis tok vi bilder av mesterverket vårt før det ble ødelagt. 

I Am Brave

// Lokal tid: 06:30

Jean ga meg et kompliment som virkelig rørte meg. Ved middagsbordet nevnte hun at de har snakket om meg og hvor modig jeg er. Jeg var 21 år sist jeg var  her, i et fremmed land med et annet språk, med mennesker jeg ikke kjente. Jeg klarte å gjøre meg forstått, samtidig som jeg forstod dem. Nå er jeg 23 år og jeg gjør det samme igjen. Jeg er langt hjemmefra, men likevel utstråler jeg trygghet og selvsikkerhet. Dette var noe som fikk meg til å tenke. 

Jeg har følt meg utrygg, jeg har vært så usikker på hva jeg burde gjøre og hva jeg burde si. Jeg har vært lei meg og jeg har vært sint. Jeg har følt meg så liten og jeg har følt meg ubrukelig. Som om jeg ikke er verdt noe - hvorfor gidder jeg i det hele tatt å prøve? Men samtidig så smiler jeg, Og jeg har det så vanvittig bra! Jeg føler meg trygg og rolig, jeg føler meg sterk og selvsikker. Jeg er så glad når jeg er her, jeg er rett og slett lykkelig. 

Selvtilliten min har virkelig fått seg en real boost etter å ha vært her i to uker, noe som er så deilig å kjenne på. Uansett hvor ukomfortabelt det har vært og hvor ubrukelig jeg har følt meg, så har jeg kommet meg gjennom det. Jeg har stått med rak rygg og mestret ting jeg for litt siden ikke hadde klart.

Jeg er kun 23 år og er i et fremmed land mer eller mindre alene. Kjæresten min er på kontoret hele dagen og jeg er alene med Mel og Jean, noe jeg syns er helt topp. Jeg trives så godt med disse fantastiske menneskene og skulle virkelig ønske jeg kunne se dem oftere. 

For noen år siden var jeg veldig sjenert. Jeg turte ikke ha blikkontakt med noen og følte ikke jeg var verdt noe som helst. Jeg hadde verdens verste selvtillit, og måten jeg så på meg selv var virkelig ikke sunt på noen måte. Jeg har kommet meg så langt siden den gang. Hvem ville noen sinne trodd at jeg den dag i dag skulle sitte her? 

Jeg er så stolt av meg selv for hvor langt jeg har kommet.
Jeg har fortsatt en del å jobbe med, men èn ting er sikkert...


I   A m   B r a v e.  ♥
 


 

Just Have a Leap of Faith

// Lokal tid: 09:00

Mens vi har vært hos Mel og Jean har jeg fått æren av å gå en del turer med Gordie, noe jeg storkoser meg med. Jeg elsker hunder, og gleder meg sånn til å en dag kunne få min egen. Jeg syns det er så koselig å gå turer med den hunden, han er så rolig og avbalansert. Vel.. helt til han ser en valp, det er han ikke noe glad i. 

I går skulle vi gå en annen runde enn vi har pleid å gjøre for at jeg kunne utvide mitt teritorium og bli enda tryggere i dette nabolaget. Jeg ble fortalt på forhånd at om du ikke finner veien eller du går deg bort, si til Gordie "Let's go home" and he will find the way home. Vi gikk ut av huset og begynte på vår lange ferd i nabolaget, der jeg gikk veier jeg ikke har gått før og hilste på mennesker jeg ikke har sett tidligere. 

Etter å ha vandret rundt en stund og måttet snu en gang fordi jeg gikk feil fant jeg ut at det var på tide. Jeg kunne enten snu og gå tilbake samme veien som jeg kom, eller jeg kunne se om det faktisk stemte at jeg kunne stole på Gordie's retningssans. For det skal nevnes, jeg eier ikke retningssans. Det er et under at jeg vet hvor jeg selv bor. 

Så jeg sa "Let's go home, Gordie" og det neste som skjedde var helt fantastisk! Han rettet seg opp og gikk bestemt i en retning, vi kom opp til hovedveien og han gikk til venstre og fortsatte bortover gangveien med bestemte steg. Mens vi gikk bortover veien kom jeg på at dette viser hvor mye jeg stoler på hunder. Jeg la all min tillit i potene på en hund. Han hadde fått et oppdrag, det var å bringe oss trygt hjem, og det gjorde han. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjenne meg igjen og jeg kunne se huset til Mel og Jean. Vi var endelig hjemme igjen. Så det stemte virkelig. Gordie visste nøyaktig hva jeg mente når jeg sa "Lets go home" <3

Så mye å se, så liten tid

// Lokal tid: 08:30

Jeg har hatt et aldri så lite luksusproblem siden vi kom til Detroit og jeg endelig kunne sette meg foran pc-skjermen igjen. Med andre ord så er dette et luksusproblem jeg fremdeles sliter med. En av de store fordelene med å reise til USA er at du får amerikansk Netflix. Her er det så mye større utvalg enn hva vi har i Norge, hvorfor? Jeg har ingen anelse. 

Men jeg har funnet så mange serier jeg ønsker å se, så mange filmer jeg ikke har sett på evigheter. Jeg har funnet serier jeg tidligere har begynt på, men som er fjernet fra Netflix i Norge. Jeg fikk aldri sett ferdig Supernatural da det ble fjernet innen jeg kom meg til sesong tre. Hvilken syk verden lever vi i? Hvordan kan de ta vekk en hel serie før jeg er ferdig? Det skulle vært som om de hadde fjernet Prison Break når jeg kom til sesong to. Det er sånne ting man bare ikke gjør.

En av mine favorittserier ble fjernet for en stund siden . Drop Dead Diva. Og gjett hva jeg fant her.. jepp... Helt riktig! Hvordan skal jeg gå videre med livet mitt om jeg ikke klarer å se alle 6 sesongene før vi reiser hjem om en uke? Samtidig som jeg er helt syk på å se Supernatural igjen, som ikke fikk sett ferdig før den ble fjernet. I tillegg har de Ghost Whisperer, en serie jeg ikke har sett på fler år og som får meg til å strigråte nesten hver eneste episode. 

Og jeg fant nettopp ut at de har enda en serie som jeg elsker og som aldri har eksistert på Netflix i Norge. Hvorfor er verden så urettferdig? Jeg får lyst til å bli her i to måneder til, bare fordi jeg vil se alle seriene og filmene de har her som vi ikke får tilgang til igjen før om kanskje fem år hvis vi er heldig. 

Så mye å se på, så liten tid. En uke er alt for lite til å kunne se Supernatural, Drop Dead Diva og... hva i all verden er det jeg sier? Jeg klarer ikke en gang å se to sesonger av en serie før vi skal dra. Nå skal jeg bruke litt tid på å løse dette umulige dilemmaet. Forhåpentligvis rekker jeg å velge hvilken jeg ønsker å begynne på før vi reiser hjem. Så må vi ikke glemme filmene. Det er så mange filmer jeg har lyst til å se som jeg ikke har sett på mange år. Jeg vet hva jeg kommer til å gjøre hver dag fremover. 



Håper dere har det bra der hjemme i Norge, og at dere får en super påskeferie 

Gjensynsglede

Det har fremdeles ikke gått opp for meg hvor jeg er. Da flyet vårt landet i USA 24.mars gikk jeg ut av flyplassen og møtte en hel haug med palmetrær, skyfri himmel og 25 varmegrader. Det er ikke noe jeg klager på i slutten av mars! Jeg måtte klype meg i armen fler ganger, for jeg klarte ikke å forstå hvor jeg befant meg. Solstrålene kilte mot huden og en herlig lykkerus boblet inni meg. Jeg hadde endelig føttene mine godt plassert på et sted jeg har hatt et ønske om å besøke i lang tid. Orlando i Florida.

Vi tilbrakte tiden på et veldig fint hotell der vi hadde vår egen lille leilighet. Vel.. med "tilbrakte tiden" mener jeg at vi sov der og dusjet, og spiste en rask, sen middag noen av dagene. For som jeg nevnte i et tidligere innlegg - vi hadde ikke tid til å virkelig nyte leiligheten da det var så alt for mye som skjedde. Så mye å gjøre, så liten tid. 

Søndag 2.april satte vi oss på et nytt fly, her var det mange blandede følelser. Vi var begge triste og slitne, vi ønsket ikke å reise derfra da denne uken hadde vært så fantastisk. Men samtidig ble vi begge fylt med glede og spenning. Vi var på vei til Detroit, til de fine menneskene jeg ikke hadde sett på 1.5 år. Det hadde gått hele 18 måneder siden jeg gikk inn døren hos Mel og Jean for siste gang. Disse to menneskene har jeg virkelig blitt glad i på så kort tid, de har blitt våre amerikanske besteforeldre, og jeg nyter hvert eneste sekund jeg har med dem. 

Når taxien svingte inn i oppkjørselen deres søndag kveld var jeg så spent, men samtidig var jeg nervøs. Det første møte etter 18 måneder, hva om jeg har forandret meg til et en person de ikke husker meg som? Hva om ting ikke er slik jeg husker? Men det viste seg raskt at ting var nøyaktig slik jeg husket det, og enda bedre. Jeg gikk mot døren med trillekofferten etter meg og det første som møtte meg når vi gikk inn døren var Jean sitt glade ansikt, Mel sin trygge stemme og John med sitt smittende smil.

Jeg kastet meg rundt halsen til Jean og kjente raskt tårene presse seg frem mens jeg klemte de andre, og kikket rundt meg og kjente på følelsen av at alt var slik som før. Stuen jeg satt så mye i sist jeg var her, kjøkkenet der Mel og Jean laget all den gode maten, soverommet vi hadde som så helt likt ut. Det eneste som var forandre var TV stuen, der hadde de ommøblert og malt veggene, men det hadde blitt kjempe fint. 

Vi spiste en rask middag før det var rett i seng, og neste morgen gikk jeg ned trappen og møtte Gordie's lykkelige oppsyn og logrende hale. Alt var slik jeg husket, og her skal jeg være i tre uker. Tenk det - hele tre uker med Mel og Jean. 

En minnerik dag på Discovery Cove

// Lokal tid: 06:30

Jeg er så usikker på hvor jeg skal begynne. Det har vært så mange inntrykk og så mange fine opplevelser på så kort tid at hodet mitt sliter med å plassere det hele. Etter mye tenking fant jeg ut at det beste er å starte disse innleggene med der det hele begynte, nemlig på Discovery Cove.

Søndag 26.mars dro vi til Discovery Cove, et sted jeg aldri hadde hørt om før Runar nevnte for meg at vi burde reise dit. Det er et sted for oppdagelser, avslapning og bading. Vi var så spent da vi gikk inn, og med det samme vi begynte på stien som skulle føre oss til dette paradiset, senket skuldrene seg for oss begge. Det var så beroligende med de tropiske omgivelsene som slynget seg rundt oss.


Det tok ikke lang tid før vi var i vannet med snorkel og dykkermaske, klare for å ta en litt nærmere titt på alle fiskene som befant seg i "The Grand Reef". Vi svømte ved siden av mange fine og rare fisker, og rokkene ble større og større jo lenger inn vi kom. Selv om de ikke er farlige må jeg innrømme at jeg ble litt skremt da jeg svømte like over en gigantisk rokk som plutselig tittet opp på meg og begynte å svømme oppover like bak meg. 

Etterhvert kom vi til en glassvegg der vi kunne kikke inn til haiene sitt område. Jeg har herved vært 10 cm unna en levende hai. Plutselig dukket det opp en fisk ved siden av oss som svømte bedagelig like foran nesene våre. Jeg forsøkte å peke så Runar også la merke til den, og ikke bare haien. Men der skjedde noe som ble ukens store latterkrampe. Han trodde at fisken var på andre siden av glassveggen, så han tok fingeren opp mot den og ble kanskje litt for nysgjerrig på å finne ut hvilken side fisken var på det. Før jeg visste ordet av det trakk han hånden litt mot seg og dæljet til den stakkars fisken med fingeren. *POKE* Jeg har aldri sett en så vettskremt fisk i hele mitt liv. Haha. Huff det er fælt å le, men det så bare så komisk ut! 

/Da jeg ikke hadde med meg GoPro, lånte jeg dette bildet av noen.

Vi baset i vannet i "Wind-Away River", som basically er et vann med strøm. Altså en sånn strøm der du slipper å svømme, du kan ta med deg en "Noodle" som det heter her og flyte av gårde og bare nyte de vakre omgivelsene. Denne syns vi var litt lang, det tok evigheter å komme seg hele veien rundt. Men det var en veldig fin tur. 

Vi var også "Explorer's Aviary" der du kan titte på de fine fuglene og de spiser mat fra hånda di. Dette var også et veldig fint område, men de var ganske mette da vi kom dit, for all maten var borte. Men de var helt klart ikke redd for mennesker noen av dem, for jeg har vel aldri kunnet gå så nærme en fugl uten at den flyr vekk, og det uten mat i hånda. 



Dette var en så fantastisk minnerik dag. Jeg har enda en ting jeg vil vise dere fra denne dagen, men det får
bli i neste innlegg slik at dette ikke blir så alt for langt. 

Jeg er i USA

Å herregud, den siste uka har vært helt vanvittig! Dere husker kanskje at jeg var i USA i oktober-november i 2015, og nå er jeg plutselig tilbake. Jeg skal være helt ærlig og si at jeg fremdeles er dårlig på å finne riktige ord og forme setninger. Jeg forstår engelsk veldig godt, men når det kommer til det å skulle holde en samtale gående, så sliter jeg. Det er først da det går opp for meg at jeg er mye flinkere til å lytte til andre som snakker engelsk, enn å være den personen som snakker. 

Så hva gjør jeg egentlig her akkurat nå? Vel, jeg lurer litt på det samme selv. Men det er kun når jeg har fått spørsmål på flyplasser "Business or Pleasure? Where are you going? What are you gonna do?" Å herlighet, er det bare meg som blir skikkelig stresset av disse spørsmålene? Mest sannsynlig ikke, for det er faktisk skikkelig skummelt. 

Jeg er så heldig at jeg har en kjæreste som jobber med amerikanere, så han reiser til USA tre-fire ganger i året. Dette er den andre gangen han tar med seg meg og jeg er så glad og så takknemlig for denne muligheten. Hadde det ikke vært for han så hadde jeg ikke vært her nå, og jeg hadde ikke fått oppleve alt det fantastiske han tar meg med på.

Jeg vet det er mange mennesker som virkelig elsker å reise, jeg derimot er veldig hjemmekjær og kan gjerne ha ferie på camping istedenfor å reise på turer som dette. Men det er nok mest fordi vi alle trives så godt innenfor vår egen komfortsone. Min komfortsone passerte jeg i det jeg gikk inn på Gardermoen. Jeg er faktisk redd for å fly. Jess, det er faktisk så ille at hver gang jeg setter meg på et fly er jeg nødt til å si til mine nærmeste at jeg er glad i dem, sånn i tilfelle det er siste gangen jeg snakker med dem. Min største frykt er å måtte oppleve noe så traumatisk som en flystyrt. Så når flyet lander er jeg så klar for å komme meg ut av denne maskinen og få føttene på bakken igjen. 

Jeg hater meg selv for å ha denne skrekken, for det holder meg virkelig igjen fra å kunne oppleve så mye. Derfor er jeg så takknemlig for at kjæresten min er glad i å reise, og at han tar meg med på slike ting som dette. En dag håper jeg virkelig på å bli kvitt flyskrekken jeg har bygget opp, slik at jeg faktisk kan sette meg på et fly og kun være fylt med glede, ingen frykt, bare ren glede og kjenne spenningen bygge seg opp i kroppen. Det er virkelig noe jeg håper på å få til. 

Som jeg startet dette innlegget med - jeg har opplevd så enormt masse på kun èn uke, noe jeg virkelig ønsker å dele her inne. Jeg har bare ikke fått satt meg ned ved en pc før nå, og det føles godt å kjenne fingrene løpe over tastaturet igjen. Vi har sovet, spist frokost og fartet ut døra, for så å ikke komme tilbake igjen før det er på tide å legge seg. Så de fleste dagene har vi kastet i oss en rask middag og lagt oss. Jeg skal innrømme at jeg kan ikke huske å ha sovnet så fort hver eneste natt i ei uke. Det føles deilig, samtidig som det er veldig slitsomt. 

Så jeg kommer til å fortelle om opplevelsene i noen innlegg fremover, og jeg gleder meg så mye til å vise dere alle bildene fra turen så langt. Bildene i dette innlegget er fra vår forrige tur.

Nå er vel våren her?

Jeg vet aldri når man egentlig kan si at våren offisielt har begynt. Noen sier det er så fort vi kommer inn i mars. Andre sier det er når vi stiller klokka til sommertid, noen mener det er etter påskeferien, mens enkelte mener det ikke er vår før vi gjør oss klare for 17.mai. Jeg derimot ser på været. Og om vinterkulda ikke har vist seg på noen dager, sola skinner, fuglene kvitrer og du ikke lenger kommer inn døra med fryste nesehår - da er det vår. 

Og nå vil jeg da si at våren endelig har kommet! Hvertfall tilsier mitt humør at det ikke er lenge til sommer. Været forteller meg at det er ikke lenge til all snøen forsvinner og jeg slipper å være redd for at jeg skal tryne på isen. Morsomt - for akkurat nå mens jeg skrev dette her var det ei dame som gikk forbi her med barnevogn og holdt på å gå rett på rumpa på grunn av isen, før hun snudde seg rundt for å se om noen så henne. Hoho.. jeg så deg.  

Så skal vi kanskje konkludere med at det er vår nå da? Jeg akter hvertfall å nye tiden fremover med varmere dager og snøen som smelter.

Noen ganger er livet litt dritt

Processed with VSCO with t1 preset

Hei fine mennesker. Som dere sikkert skjønner så har det vært mye som har skjedd som ikke har vært så oppløftende i det siste. Men nå har jeg endelig fått samlet tankene mine og satt de i hver sine bokser i hodet mitt. Man må se fremover. I tillegg ble hele forrige uke brukt opp til å ha feber og være skikkelig forkjøla. Det er så grusomt å være syk, for man får jo ikke gjort noe som helst med livet sitt. Hodet er tett, nesa er tett, øra er tett og halsen er sår. Nesa renner, øynene renner og jeg nyser hele tiden. Hvorfor er det slik at først når du er syk er det du setter pris på det å være frisk. Hvorfor er det så undervurdert å kunne puste gjennom nesa? Hvorfor setter vi ikke pris på at halsen ikke minner deg om at den i det hele tatt eksisterer? Hvorfor er det et selvfølge at vi får sove en hel natt? 

Begynnelsen av forrige uke sleit jeg så enormt med å få sove, og når jeg først sovnet tok det bare noen få timer før jeg våknet og hadde ikke sjans til å få sove igjen. Natt til tirsdag våknet jeg kl 02:20 og klarte ikke sovne. Nesa var tett, hodet var tett og alt var vondt. Når klokka ble 02:50 stod kjæresten min opp og dro rett til bensinstasjonen for å få tak i nesespray til meg. Jeg har seriøst verdens beste kjæreste! En time senere klarte jeg endelig å sovne igjen. 

Processed with VSCO with m3 preset

Etter dagesvis med snyting, nysing, rennende øyne og lite søvn har jeg endelig blitt frisk! Nå er det kun en tett nese jeg irriterer meg over. Men det er helt greit! Den eneste som legger noe særlig merke til det er han som sover ved siden av meg på natta! Mohaha! Snart er jeg helt frisk, og det er så deilig! Jeg skal virkelig prøve å sette enda mer pris på det å være frisk. Helt til jeg glemmer det bort om et par uker igjen.. 

Håper dere har det bra <3 

En klem som sier det vi selv ikke klarer

Livet har sine opp og nedturer, det er ikke noe vi kan kontrollere. Det eneste vi kan gjøre er å stå med rak rygg gjennom stormen og vente til det stilner. En stund nå har hverdagen vært preget av svært vonde nyheter og tårer. Det har vært så mange tårer og en stor tomhet. Men samtidig har det vært mye kjærlighet, så vanvittig mye kjærlighet, omsorg og medfølelse. Dette året har gitt oss et realt spark i magen, men det har også ført oss sammen. Det har vært så mye varme, så mange klemmer og kjærlighet. Det er i slike stunder man ser hvem som er der når du trenger det som mest. 

Nå snakker jeg ikke i hovedsak om meg selv, men også de rundt meg. Det er ikke jeg som har det tyngst, men derimot de som har fått hele sin hverdag forandret. Og disse menneskene skal vite at jeg ser dem. Disse menneskene skal ikke føle seg alene, de skal ikke føle at de rundt dem ikke bryr seg, og at vi ikke tenker på dem. For det gjør vi. Vi tenker på dem hver eneste dag. 

For kun to uker siden var jeg i en begravelse, mitt livs første begravelse, og det sårer meg hardt at det ikke er den siste. For vi vet det alle sammen, en dag mister vi de som står oss nærmest. Èn etter èn, og dette gjør så vanvittig vondt å tenke på. På denne dagen gråt jeg så vanvittig mye. Det var så mange følelser og så mange mennesker. Kirken ble fylt med fine sanger og gode ord. Ord om hvordan tante var som person, og hvordan vi alle kommer til å huske henne. Jeg har gitt fra meg noen av de varmeste klemmene jeg noen sinne har gitt, og forsøkt å få ut ord som gir mening. 

Uansett hvor vondt det er, så går livet videre og man må gjøre det beste ut av det. De siste ukene har jeg virkelig sett hvor sterke disse menneskene kan være og jeg er så stolt av dem. Veien er lang å gå, men ingen av dem går alene.

En tragedie kommer sjelden alene

Nok en tragedie har skjedd, og hjertet mitt gråter. Dette er så vanvittig sårt å skulle skrive. Nå er det en måned siden pappa fortalte at farfar er syk, og jeg har endelig begynt å akseptere at slik er det bare. Det gjør så vondt å vite at farfar er syk og at han snart kommer til å være borte. Men jeg er så glad for at vi har mulighet til å ta farvel, det er nemlig ikke alle som er så heldige.

13.februar kom pappa på besøk igjen med enda en dårlig nyhet på sine skuldre. Ordene som kom ut av munnen hans gir fortsatt gjenklang i hodet mitt og jeg får så vanvittig vondt av å tenke på den andre tragedien som har rammet vår familie dette året.

?Onkel ringte meg i natt. Tante døde i natt.? Jeg stivnet til.

Jeg forstod ikke hva pappa nettopp hadde sagt. Det er vel bare en overdrivelse, sant? Hun blir vel frisk igjen?

Jeg skjønte det ikke. Informasjonen han prøvde å gi meg, ordene som forsøkte å forme en setning jeg likevel ikke klarte å forstå. Hva skjedde? Hvordan? Hun blir vel bra igjen?

Men det viser seg at min kjære tante ugle blir ikke bra igjen. Hun ble så alt for brått revet bort fra livet og det har fremdeles ikke gått opp for meg at hun er borte. Jeg trodde jeg fikk se hvor skjørt livet er da farfar brått ble kreftsyk for en måned siden, men jeg hadde virkelig ingen anelse.

To dager før denne tragedien fant sted var jeg med både tante og onkel. Alt var fint. Ikke så mye som et lite tegn til at to dager senere skulle en mann miste sin utkårede og to gutter skulle miste mammaen sin. To foreldre skulle miste datteren sin.

Jeg har felt så mange tårer den siste uken, og jeg får så vondt på deres vegne. Jeg føler så med dem i denne tunge sorgen. Tante har aldri vært noe annet enn god og snill. Jeg vil for alltid huske henne for den blide, omsorgsfulle og morsomme kvinnen hun var. Himmelen har fått en ny stjerne, og jeg håper virkelig du har det bra der du er nå, tante.

Du skal vite at det er så mange som er glad i deg!

Jeg glemte det viktigste av alt

Hei fine mennesker. Det har vært litt stille fra meg nå da jeg har trengt tid på å sortere tanker. Jeg har trengt avstand, samtidig som nærhet. Jeg har trengt stillhet, samtidig som stillheten skremmer meg.

På mandag 23.januar kom pappa innom og hadde med seg en nyhet som virkelig knuste hjertet mitt. Min kjære farfar har blitt kreftsyk. Bare èn uke før vi skulle reise på en flere uker lang tur fikk vi vite at farfar er syk. Jeg knakk sammen i tårer og gråt. Jeg bare stirret tomt ut i luften og gråt. Hvordan kan sånt skje? Hvorfor er verden så urettferdig noen ganger? 

Jeg har så mange gode minner med farmor og farfar helt fra jeg var bitteliten. Alle de gangene jeg og storebror overnattet hos dem. Jeg husker morgenene med Lassie på TV i stua og frokost med egg på kjøkkenet. Når vi var hos pappa var det kort vei å gå til farmor og farfar. Jeg husker den store hagen med husker og en stor plen å løpe på. Jeg husker det stedet bak huset vi spiste middag på sommeren. Og jordbær til dessert. Jeg minnes da vi var med i campingvogna og spilte kort. Jeg og Steffen hadde liksom piknik utenfor. Jeg likte å sitte på huska, Steffen likte å bade. 

Farfar har alltid vært så god og snill. Det er slik jeg for alltid vil huske ham. Alltid et smil om munnen og en morsom kommentar på lur. 

Jeg skal være helt ærlig - De siste par årene har jeg ikke vært der, og jeg føler meg helt jævlig som ikke har prioritert riktig. Akkurat nå smerter det meg så mye at jeg har kastet bort så mye verdifull tid som jeg kunne brukt med farmor og farfar. Etterhvert som jeg har blitt eldre er tid noe jeg har hatt mindre og mindre av. Jeg prøver så hardt å please alle, både venner og familie, samtidig som jobb spiser opp mye av tiden. Jeg har brukt så mye tid på å gjøre alle fornøyd, uten å egentlig lykkes. Det er noen som blir tilsidesatt, og jeg ønsker virkelig ikke at det skal være sånn. For slik har det ikke alltid vært.

Jeg har prøvd så hardt å please alle andre at jeg har glemt det viktigste av alt - mine kjære besteforeldre. De er der gjennom hele oppveksten din. De hjelper deg når ting er vanskelig og løfter deg opp når du faller. De trøster deg når du er trist og ler av dine dårlige vitser. Besteforeldre gir deg selvtillit. Dette er hvertfall hva mine besteforeldre har gjort fra jeg var bitteliten. 

Døren hos farmor og farfar har alltid vært åpen, men de siste par årene har jeg glemt å gå inn. 

Og nå skal jeg miste min kjære farfar. Som alltid har vært så snill og god. En mann som alltid har smilt til meg og kommet med kommentarer som jeg har ledd av fra jeg var liten. 

"Kathrine, Kathrine du er ikke grei. Tisser i buksa og skylder på meg."
Etterfulgt av at han gned seg i hendene og lo, mens skuldrene gikk opp mot ørene hans. 

Er det noe jeg for alltid vil huske at farfar har sagt til meg, så er det denne setningen. Da kommer minnene tilbake. Den fine barndommen min, og de fine besteforeldrene mine i det fine huset. Alt kommer tilbake. Følelsene, lukten, lydene og minnene. Det er hva jeg nå sitter igjen med - en hel haug med eventyrlige minner og syke besteforeldre. Da jeg var liten trengte jeg dem, nå er det de som trenger meg. 

Det verste som har skjedd meg i dag

Hei flotte mennesker! Hvordan har dere det? Har denne dagen vært snill med dere? Det gikk ikke opp for meg før nå for et par timer siden at det er fredag den trettende i dag. Noe som skal være ulykkens dag har vist seg å være en helt okei dag. Selv om energinivået ikke har vært på topp og det fortsatt er kaldt ute, har denne dagen vært helt fin. Det verste som har skjedd meg i dag er at jeg har fått et par nye kviser i panna - thats it.

Vel, concealeren jeg skulle bestille på nett gikk de akkurat tomme for, så det var ikke så veldig stas da. Jeg hater når det skjer. Jeg virkelig hater det! Produktet du skal bestille er på tilbud, så du legger to stk i handlekurven, finner frem kortet for å betale og BAM - plutselig ble ordren mye billigere enn hva dem nettopp hadde informert om. "Hva? Var det en rabatt jeg ikke fikk med meg?" Neida.. to produkter var fjernet fordi de er tomme for det ene produktet du faktisk hadde ønske om å bestille. Sånt gjør meg så vanvittig forbanna!

Processed with VSCO with f2 preset

Så greit.. da var dette kanskje en dag med et par uhell likevel. 

Nå skal vi lage middag og komme oss i seng. Rydding og vasking av leiligheten står på planen for i morgen, og jeg gleder meg så mye til å få det skinnende rent her igjen. For å være helt ærlig så er det en stund siden vi fikk vasket her da det er så mye annet som skjer. Jeg har fått dratt over med støvsugeren på gulvet og en klut på bord og vinduskarmer her og der, men ikke fått tatt en ordentlig opprensk! Så nå gleder jeg meg til vi er ferdig med det i morgen! 

Håper dere får en fin helg!

En liten påminnelse

Nå er endelig nok en HPV vaksine unnagjort og jeg kan puste lettet ut. Jeg tok èn sprøyte 17.november, èn på torsdag og den siste skal jeg ikke ta før i starten av juni. Det blir så godt å bli ferdig med dette her, for jeg har aldri vært noe særlig begeistret for sprøyter og kunne helt klart aldri gått på sykepleierstudiet der man må øve på å sette sprøyter på hverandre. Nei takk! Det holder å få disse stikkene kun når man må. 

Jeg håper virkelig dere også velger å ta HPV vaksinen, da dette er noe som er veldig viktig. Jeg har skrevet et eget innlegg om denne vaksinen og hva den gjør, som dere kan lese HER. Sist jeg tok HPV-vaksine sleit jeg veldig med at jeg ikke fikk sove fordi det føltes som jeg lå på en tennisball. Det innlegget kan du lese HER. Det var vondt og jeg var øm i mange dager etterpå, så jeg hadde et stort håp om at det kom til å bli bedre denne gangen. Og halleluja, nå var det så mye bedre. Når jeg la meg ned i senga kjente jeg kun en svak ømhet i armen, ingen smerte, og ingen tennisball. Eneste minuset er at jeg er mye mer øm på dagen nå enn hva jeg var sist gang. Jaja, det går over om noen dager. Jeg er bare så glad for at jeg kan ligge på min venstre side slik som jeg gjør hver natt. Hurra!



 


 

Jeg er ment til å utrette store ting

Og for å være helt ærlig har ikke dette året vært slik jeg håpet. 2016 har vært et stille år, og med ordet stille mener jeg at følelsen av å ikke ha utrettet noe spiser meg opp innvendig. 

2016 har gitt meg nedturer som da stefaren min ikke skulle være en så stor del av livet mitt lenger, mamma ble deprimert, noe som førte til at jeg også fikk en veldig tung tid i møte. Jeg har alltid vært veldig omsorgsfull, da spesielt for de jeg bryr meg mest om. Når de jeg er glad i har det vondt, føler jeg så sterkt på deres smerte. Og jeg følte faktisk det var jeg som hadde mistet mitt livs største kjærlighet. Jeg følte at det var jeg som måtte komme meg videre og bli kvitt kjærlighetssorgen. 

2016 har også vist meg at det er fler mennesker som ikke liker meg, men det er helt greit. Dette er mennesker jeg ikke tenker noe over i min hverdag, men jeg er tydeligvis i deres tanker og på deres lepper nok så ofte. Og om folk ønsker å bruke tid på å mislike meg er det fullstendig opp til dem.

Dette året har jeg følt meg isolert og distansert fra de jeg er glad i. Når jeg ser på dette året som ett bilde ser jeg et stort tomrom. Jeg føler ikke jeg har utrettet noe som helst, og ikke har jeg hatt energien til å kunne gjøre noe stort med livet mitt heller. 

Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg er ment til å utrette store ting, og det vet jeg fortsatt at jeg er. Det var bare ikke i 2016 det skulle skje. Jeg er redd for det som er ukjent og jeg er redd for å reise ut i verden. Jeg ser at andre reiser rundt, kun fordi de ønsker å oppleve nye deler av verden. De ønsker å bli kjent med nye kulturer. Jeg er ikke en av de som kommer til å reise på backpacking og utforske andres kulturer, rett og slett fordi det er ikke noe jeg interesserer meg særlig for. Vi har alle forskjellige interesser og jeg har ikke som noe mål å besøke så mange land som mulig. 

Men er det èn ting jeg ønsker, er det å utfordre meg selv. Dette året har jeg blitt innesluttet, og jeg har blitt mer redd. Redd for det ukjente. Redd for de tingene som gjør at jeg mister kontroll. Men noen ganger.. er det akkurat det jeg trenger. 

Jeg har behov for å utfordre meg selv, jeg trenger å kjenne på den mestringsfølelsen det gir meg å få til noe ikke en gang jeg selv trodde var mulig. 

Men likevel er det èn ting jeg virkelig har fått ut av dette året - jeg har vokst. Jeg har klart å være alene om natten, faktisk i hele to uker klarte jeg å være helt alene, dette høres kanskje enkelt ut for noen, men for meg var dette en stor utfordring. Men når jeg endelig klarte det, fikk jeg en enorm mestringsfølelse. Nå syns jeg det er helt greit å være alene, det går fint. Dette kunne jeg aldri funnet på å si tidligere dette året. 

2016 har vært året der jeg føler jeg har mistet så mye, men når jeg ser rundt meg forstår jeg fort at jeg har egentlig ikke mistet noe annet enn meg selv. Men til syvende og sist, så er det faktisk alt jeg har. Meg selv. 

Så i 2017 vil jeg ta i mot utfordringer istedenfor å takke nei. Jeg vil stå med hodet høyt hevet der jeg ønsker å snu ryggen til. Jeg trenger å finne tilbake til meg selv og den jenta jeg faktisk er. Jeg vet allerede at det ikke blir lett, men jeg vet så utrolig godt at jeg kan klare dette. Jeg har taklet mye tøffere ting enn dette tidligere og jeg vet jeg kommer meg gjennom dette også. 

Når ingenting går den rette veien

God morgen, fine mennesker! Sola skinner, snøen har lagt seg og brått kom vinter og kulde. Jeg føler meg helt fantastisk i dag da jeg endelig har sovet en hel natt og klart å stå opp klokken 8. Dette har vært totalt umulig hele jula, så nå blir det så deilig å komme inn i normale rutiner igjen. Jeg har følt meg som en dass, sett ut som en dass... rett og slett vært en dass i hele desember. Så nå er jeg klar for å starte med blake ark. Jula er over, det er et nytt år og jeg føler meg så bra akkurat nå. 

I går derimot, det er en helt annen sak. Jeg startet morgenen med å nesten drikke sur melk. Heldigvis sjekker jeg datoen på melka og har den passert "Best før" stemplingen så lukter jeg på den før jeg evt drikker den. Det lille som var igjen av melk i kartongen gikk rett i vasken før jeg åpnet den andre som står i kjøleskapet. Peew en verdenskatastrofe unngått! 

Jeg satte meg ned med rundstykker jeg laget for noen dager siden, tok èn bit av frokosten før jeg forstod at denne hadde utløpt - akkurat som melka. Men uheldigvis for meg så er ikke jeg sertifisert til å kunne stemple mine hjemmelagde, glutenfrie rundstykker med "siste forbruksdag" stempel. Æsj! Det luktet helt jævlig og smakte enda verre! Så det var en super start på dagen.

Og forresten - jeg løy.. dette skjedde ikke på morgenen. Denne traumatiske opplevelsen skjedde i på natten, fordi et visst kvinnemenneske ikke klarer å sove! Så jeg endte opp med å koke pasta klokken 4 i natt, rett og slett fordi det er slik man gjør det. Er du sulten og de glutenfrie rundstykkene har takket for seg, da koker du pasta. For jeg kan love deg at du har ikke lyst til å lage nye rundstykker kl 3 på natten rett etter du tok en bit av et rundstykke som hadde mugnet. 

Heldigvis for meg sov jeg godt i natt, og våknet til vekkerklokken som skreik til meg kl 8. Hipp hurra du glade onsdagmorgen! 

Håper dere får en super dag!

Godt Nyttår!

Tenk at julen allerede har takket for seg og vi har ønsket et nytt år velkommen! Det er 2017, dere! Tiden går så fort og jeg er så redd for å ikke få tid til å nyte de spesielle øyeblikkene, selv når de foregår rett foran nesa på meg.

Her og nå - det er det jeg skal nyte, men jeg føler likevel ikke det er nok tid i verden.

I desember har jeg tatt en del fri fra blogging og andre sosiale medier, rett og slett fordi jeg ønsker å fokusere på menneskene rundt meg og hva som faktisk er viktig. Men nå er jeg tilbake med ladede batterier og er klar til å dele så mye mer her inne.

Julaften 2016 ble feiret hos pappa. Vi koste oss med god julemat før det var tid for riskrem. Og tradisjonen tro så var det selvfølgelig en mandel i grøten, noe som er like gøy hver eneste gang. Jeg digger spenningen rundt bordet mens alle skuler bort på hverandre i håp om å se et tegn på at noen har oppdaget mandelen. 

Rart jeg ikke har gått drittlei da jeg kun har fått mandelen to ganger. Tenk det - To ganger i løpet av mitt 22-årige liv. Så jeg var virkelig helt i ekstase da jeg oppdaget at det var jeg som hadde fått mandelen i grøten. Premien var en sjokoladeplate istedenfor marsipangris, noe jeg syntes var helt supert da jeg er mye mer glad i sjokolade. Vi forflyttet oss til stua der julegave-åpning stod for tur og jeg fikk så mye fint.

Denne juletiden har vært litt annerledes fra andre år. Jeg og Runar har vært sammen en stund og det var nå på tide å feire julen sammen, noe som var utrolig koselig. Han var med til pappa på julaften, og i romjulen besøkte vi familien hans. Det sistnevnte gjorde vi i fjor også, men julaften tilbrakte vi hver for oss, og det var så godt å være sammen på denne spesielle dagen - noe jeg aldri har opplevd tidligere. Dermed ble det en litt spesiell opplevelse for meg. 

Under ser dere også bilder av hvordan jeg så ut på julaften, bakgrunnen er rotete, lyset er dårlig og brynene ble for mørke og harde, men det ødela ikke kvelden av den grunn. Vi hadde en så fin julefeiring og en roligere romjul med masse kaker, tid med familie og til hverandre.

Jeg håper dere hadde en super feiring og at dere har fått kickstartet det nye året. 

En fantastisk bursdagshelg

Denne helgen har vært helt magisk. På fredag hadde jeg bursdag og fikk feire den med et knippe av min familie og min fantastiske kjæreste. Dette var så koselig og jeg skulle nesten ønske dagen aldri tok slutt. Jeg fikk så utrolig mye fint. Mamma ga meg en hel kurv med flere små pakker oppi og jeg storkoste meg med å pakke de opp. Det var som en egen liten julekalender, bare at jeg fikk åpne alle på samme dag. Oppi kurven var det sminke, parfyme, deodorant, sminkefjerner og verdens beste genser! Jeg er totalt forelsket allerede og denne skal helt klart være med på en spennende tur vi skal på neste år!

Jeg fikk også et kjempe deilig pledd, gavekort, penger og armbånd. I tillegg fikk jeg en strikket genser jeg har gledet meg så mye til å få. Stemoren min spurte meg for et par år siden om jeg hadde lyst på en strikket genser da hun hadde laget èn til lillesøsteren min og èn til pappa. Selvfølgelig ville jeg ha en strikket genser, og nå to år senere fikk jeg den i gave på bursdagen min! Ååh halleluja! Fredag var en gledens dag! Hvem liker vel ikke å få pakker? Jeg elsker pakker! Jeg føler meg skikkelig bortskjemt som får så mye fint!

På lørdag dro jeg og Runar inn til Oslo der vi skulle tilbringe hele dagen sammen, spise på sushi restaurant og sove på hotell. Ingen kan si den gutten der ikke skjemmer meg bort, for jeg er fortsatt i sjokk over hva jeg fikk av han i bursdagsgave i tillegg til en herlig helg i Oslo. Jeg tenker å lage et eget innlegg om gaven jeg fikk som da kommer ut i morgen når jeg har fått tatt ordentlige bilder. 

Vi gikk rundt i Oslo noen timer før det bar tilbake til hotellet for å skifte til vi skulle ut og spise. Runar hadde allerede bestemt seg for at vi skulle ha en sju-retters middag, noe jeg fikk enda litt mer sjokk over. Sju? Sushi? Jada, jeg hørte riktig. Men form meg som ikke har spist så mye sushi tidligere, så var jo dette helt perfekt. Vi fikk servert så mye god mat, og jeg kan virkelig ikke huske sist jeg var så mett! Jeg har vært mye skikkelig mett, men såpass ekstremt-vanvittig-skikkelig-helsefarlig mett er det lenge siden jeg var sist. Julen i fjor kanskje? Neida.. joda.. 



Når vi kom tilbake til hotellet på kvelden var egentlig planen å kose oss med en film, men vi var begge så trøtte at vi sovnet før vi fikk av oss skoene.

Søndagen ble også brukt på å vandre litt rundt i Oslo´s gater, drikke kaffe på Starbucks og bruke tid sammen. Vi hadde fullstendig fri fra både mobil og pc, noe som var helt fantastisk. Man trenger virkelig en sånn helg, der man bare legger fra seg alt som heter sosiale medier, jobb og mobilens mas og bare nyter hverandres selskap, nyter livet. Tar innover seg at livet er faktisk ikke på en skjerm. 

Helgen ble avsluttet med å besøke mamma, kose oss med julemat og pynte juletreet, før det bar hjem. En helt fantastisk bursdagshelg jeg skulle ønske kunne vare evig. ♥

Hipp hurra for meg

Jeg har bursdag! Endelig har den store dagen kommet og jeg har blitt hele 23 år. Herregud, det er litt deprimerende å tenke på. Jeg føler ikke selv at jeg er 23 år allerede. Hvor har de siste fem årene gått? Husker det som i går at jeg fikk førerkortet og kunne kjøre bil alene, men det har allerede gått fem år siden den nervepirrende dagen. Nå sitter jeg her og kjenner panikken komme snikende innpå meg, jeg er virkelig ikke klar for å skulle bli såpass voksen enda. Så jeg holder fortsatt fast i sannheten - nemlig at det er fortsatt noen år til jeg er voksen. 

 

I dag ble jeg vekket av at telefonen ringte og mamma sang bursdagssang til meg. Åååå jeg ble sååå vanvittig glad da jeg hørte stemmen hennes idet jeg våknet. Vi snakket en liten stund på telefonen og like før vi skulle legge på, kom kjæresten min inn på rommet med frokost og gave på senga, før han  begynte å synge bursdagssangen han også. En funfact her er at han kan ikke bursdagssangen, så jeg øvde med han en liten stund i går og fy fader så mye vi lo! Han hoppet over en hel setning, og slutten av sangen var gjort om til "Nanana nana nana nana....... nanana nana nananana nana nananananana nana na naaa naa naaaa naaaaaaa" Må si jeg ble litt sjokkert over at han har glemt hvordan bursdagssangen var, så derfor måtte han få et lite lynkurs i går kveld.

Men i dag tidlig var han godt forberedt og hadde søkt opp bursdagssangen på Google slik at det skulle bli riktig. Haha, jeg ler fortsatt over hvor komisk det hele var, men samtidig hvor fantastisk den gutten faktisk er! 

Kvelden skal brukes på den måten jeg liker aller best, nemlig med min fantastiske familie. Det er så gøy å ha bursdag! ♥

Jeg syns synd på dere

I disse tider kjenner jeg virkelig på den deilige følelsen av å slippe å måtte lese til eksamener og pugge til prøver. Jeg er så glad for at jeg slipper å sitte og skrive til det ryker av tastaturet. "Bare jeg rekker å levere den innen 23:59 i kveld, så er det innafor!" Til tider savner jeg å gå på skole, men når jeg leser om hvor mye stress og hvilken psykisk og fysisk påkjenning studenter går gjennom akkurat nå, så må jeg få innrømme at det er så deilig å ikke være student. 

Men hvem vet, en dag sitter nok jeg på skolebenken igjen også. Kjenner jeg meg selv rett så klarer jeg ikke å holde meg unna drømmen om å kunne jobbe med dyr. Det er hva jeg brenner mest for, og jeg kan da virkelig ikke gå gjennom hele livet mitt uten å kunne jobbe med noe jeg elsker så høyt? Vi får se hva fremtiden bringer. Alt jeg vet er at jeg akkurat nå setter veldig stor pris på å ikke være en av disse studentene. Jeg kjenner pulsen stiger, munnen blir tørr og jeg blir klam i hendene bare noen sender meg bilde på snapchat av at de skal ha eksamen. Wææ! Jeg dør litt innvendig på deres vegne. Dere skal vite at jeg tenker på dere. 

Bursdagspakker på senga

I dag har kjæresten min bursdag! Hurra meg rundt, hipp hurra og.. han kunne ikke brydd seg mindre om at han har bursdag.

Tjohei! Kom igjen da! Du har bursdag! Hipphipphurra!
Hallo? Kom igjen! Bursdag! B-U-R-S-D-A-G! Opp og hopp! Vi skal feire at du ble født! 

Jeg overrasket han med frokost, lys og gaver på senga, og sang til og med bursdagssang. Selv om han sier at bursdagen hans ikke er viktig, så vet jeg at han setter pris på slike ting. Hans store dag har vi brukt på å spise god frokost og ha en koselig morgenstund sammen, noe vi ikke har så ofte da han som oftest ikke rekker å spise frokost en gang før han må rett på kontoret.

Så dette startet som en veldig fin dag, men når han gikk utenfor døra med to søppelposer, klarte han å skli i trappa utenfor leiligheten og ramlet ned fire trappetrinn før han kom seg opp og fikk krabbet inn igjen. Så i skrivende stund halter han rundt her, og jeg får dårlig samvittighet da det var jeg som sendte han ut med søppel tidligere i dag. Forhåpentligvis går det fort over, men om hevelsen ikke går ned får vi se om jeg kanskje får dratt han med meg på legevakta.  

Vi har begge fått unnagjort en del jobb i dag og spist god middag. Nå er det tid for sjokoladefondant på senga med enda en episode med Flash. Ååå jeg elsker den serien. 

Håper dere har hatt en super onsdag, til tross for livsfarlige veier. Kjør og gå forsiktig! 

9 tips for hvordan dere kan pleie parforholdet

Alle forhold har turbulente perioder, selv mitt eget. Vi har alle opplevd den følelsen av at det er noe som ikke stemmer. Jeg og kjæresten min har det slik til tider, og problemet er at vi ikke har nok tid sammen og for ham har jobben kommet før så mye annet. Men isteden for å holde dette inne og irritere meg over det, har jeg snakket med ham om det, noe som gjorde han oppmerksom på hva jeg følte og at det faktisk stemte. Da var det så deilig å se at han faktisk tok tak i problemet, det er selvfølgelig ikke fikset på så kort tid, men man er nødt til å ta små skritt på veien. 

Jeg vet det er fler par der ute som kanskje har behov for å pleie parforholdet sitt, for det vil ikke for alltid være en dans på roser. Det er da det er så viktig å bli minnet på hvorfor dere faktisk kjemper. Det er så viktig å ikke la denne personen bli et selvfølge i din hverdag - noe du tar for gitt. Husk at dere faktisk er to forskjellige personer, og blir den andre lei av deg og din oppførsel, kan slutten på forholdet dukke opp fortere enn du aner. 



♥ Start og avslutt dagen sammen om dere kan. Det er så deilig å stå opp sammen, gjøre alle sine morgenrutiner sammen, se på en film når man ligger i senga på kvelden og bare nyte å være sammen når man er avslappet, ikke bare når man er superstresset eller sliten. 

 Gi hverandre uoppfordret massasje. Om det så bare er å stryke på ryggen, armen eller til den andre har dette mye å si. Kjæresten din trenger ikke nødvendigvis å legge seg ned på en massasjebenk med roseblader på gulvet og levende lys over hele rommet. Dette er noe dere kan gjøre mens dere ser på film, om han er stresset, eller mens han sitter på kontoret om dere har hjemmekontor. 

♥ Sett pris på de små tingene. Kjæresten min henter gjerne håndkle til meg, blander kaffe med melk og henter drikke til meg. Dette er ikke noe jeg forventer, men noe jeg setter så uendelig stor pris på. Det er ikke et selvfølge at kjæresten din gjør slike ting for deg, så når din bedre halvdel gjør slike koselige ting, sørg for at han/hun vet at du verdsetter det. 

♥ Gi hverandre komplimenter. Dette er noe jeg selv er veldig dårlig på, både å gi komplimenter og å ta dem til meg. Men det er jo faktisk kjempe koselig! Bortsett fra at jeg har jo arvet tårekanalene til mamma, så jeg begynner jo å sippe bare jeg skal gi noen ros eller et kompliment, så jada.. helt normalt! Men det er jo så koselig å høre at kjæresten din syns du er pen, god, snill, flink, nydelig, deilig.. Dette er virkelig noe som lyser opp en dag for meg. 
 


♥ Lytt til hverandre. Det er stor forskjell på å høre og å lytte. Det å være genuint interesser i hva den andre personen har å si er så utrolig viktig. Om kjæresten din trenger å snakke, lytt til hva han/hun har å si. Ha full fokus på hva som blir sagt, ikke sitt med mobilen samtidig. 

♥ Og når vi er inne på mobilbruk - Ha mobilfrie kvelder. Sosiale medier har tatt et realt balletak på oss alle sammen og vi klarer ikke å legge det fra oss. Det er det første vi sjekker når vi står opp og det siste som opptar tiden når vi legger oss om kvelden. Det er helt sykt å tenke på hvor mye vi bruker telefonen. Når dere ser på film er det kanskje noen som ringer, mens man jobber tikker det inn en melding, når vi venter på maten på restaurant sjekker vi mail, snapchat osv.osv. Sett mobilen på lydløs og legg den i et annet rom. Dette trenger ikke å være hver kveld (selv om det selvfølgelig hadde vært det beste), men avtal når dere har ønske om å ha fri fra mobilen. Da kan dere endelig fokusere på hverandre og snakke sammen uten distraksjoner.

♥ Opplev ting sammen. Reis til syden, spis på restaurant, se en film på kino, dra på en spontan harrytur eller ha en piknik ute. Det trenger ikke å være store tiltaket. Overrask gjerne den andre personen med at du har pakket et par ting til en piknik ute i sola. Eller nå som vinteren er på vei - reis ut for å ake eller stå på ski. Ta med kakao og pølser og bare ha det gøy sammen. 



♥ Ta dere et glass vin på kvelden med levende lys og rolig musikk for å senke skuldrene litt ekstra etter en stressende dag. Det trenger ikke være fredag eller lørdagskveld. Om det er onsdag og dere ønsker å ta et glass vin, så gjør det. Er det tirsdag og dere er begge drittlei denne uka allerede, ta dere et glass vin og nyt stillheten når det bare er dere to. Snakk sammen om dagen deres, planlegg fremtiden. Hva dere nå enn måtte ønske, bare det får dere til å nyte hverandres selskap. 

♥ Pass på at det ikke er bare èn av dere som gjør alt. Hvis jeg hadde vært den eneste som vasket huset, tok oppvask, klesvask, laget mat osv. hadde jeg blitt temmelig lei og grinete. Om jeg var den eneste som holdt orden rundt meg og kjæresten min bare satt på ræva og ikke gadd noe som helst, da hadde jeg ikke vært koselig å ha med å gjøre. Man kan til og med overraske med at man har vasket huset når den andre kommer hjem etter en stressende dag. Det er så deilig med en ting mindre å bekymre seg over. 

 

Håper dere likte tipsene og at de kanskje kan hjelpe dere med å pleie forholdet deres, det er ikke så mye som skal til. 

I år blir alt annerledes

Hei fine mennesker, hvordan har dere det? Det er 1.desember! Tenk på det!

Jeg håper november har vært snill med dere og at dere er klare for desember! Åååh, det er noe helt eget med denne måneden! Vinteren blir så mye bedre så snart desember melder sin ankomst. Juletiden er like rundt hjørnet og alle hjerter gleder seg, inklusivt mitt eget! Det er så mange bursdager rundt jul også. Pappa hadde bursdag 1.november, Runar har bursdag nå i desember, storebror, jeg har bursdag, mamma har bursdag i januar. Puh, alt skjer samtidig, men det er greit så lenge jeg klarer å ha kontroll på hva som er når og at jeg rekker det jeg skal, så går det bra. 

Jeg har allerede blitt ferdig med halvparten av julegavene! Tenk det, dere! Kathrine er ferdig med halvparten av julegavene.. og vi har nå såvidt kommet inn i desember! Det skjer ikke hvert år. Jeg føler jeg er langt foran nå i motsetning til tidligere år da jeg også har kjøpt bursdagsgave til mamma, og bursdagsgave til kjæresten min. Så nå skal jeg gi meg selv en real klapp på skulderen. 

Nå er det tid for en episode med Flash og pizza på senga, før det er natta.

Speechless

Jeg er helt overveldet. Kvelden vi nå har planlagt så lenge er allerede over og jeg sitter med så mange gode tanker og en herlig følelse i hele kroppen! Tenk det - vi har hatt vår første Thanksgiving her hjemme i Norge. I vår egen stue! Tenk på det dere! Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvor mye den kvelden betydde for meg, det klarte jeg ikke en gang på lørdag da vi satt her og spiste god middag. Jeg hadde familien min rundt meg, samlet! Det var det som var så viktig for meg, å samle alle sammen. 

Jeg har alltid hatt skilte foreldre og har vel aldri opplevd å ha en høytid med begge mine foreldre på samme sted. Det har alltid vært ett år her, neste år der. Jeg har alltid vært den jenta som føler jeg velger bort den ene part, noe som er helt grusomt. Familien min er virkelig det viktigste og beste jeg har, derfor skulle jeg så inderlig ønske at jeg noen sinne slapp å måtte velge. 

Jeg minnes èn julaften der mamma og pappa feiret sammen. Dette er virkelig en av de juleminnene jeg kommer til å ha med meg for resten av livet mitt, for det var så vanvittig koselig, og jeg blir varm i hele kroppen min bare av å tenke på denne kvelden. 

Nå som jeg har blitt større er jeg fremdeles nødt til å velge, men jeg har mulighet til å gjøre noe som ikke har vært mulig tidligere - nemlig å arrangere noe eget der jeg kan invitere både mamma og pappa. For selv om de har vært skilt siden jeg var baby har de alltid klart å oppføre seg fint sammen. Og dette er noe jeg setter så vanvittig stor pris på. Det er ikke alle som er så heldige å kunne ha sine skilte foreldre i samme rom, ikke en gang samme kommune, for det skal alltid være krangling, stygge blikk og nedlatende tale så fort de ser hverandre. Sånn er det heldigvis ikke med mine foreldre, og det er jeg så takknemlig for! 

På lørdag da alle hadde kommet og vi satte oss ned ved bordet, kjente jeg at jeg ble overveldet. Ikke bare av inntrykkene, men av selve situasjonen. Jeg satte meg ned og så rett inn i øynene til både mamma og pappa. Jeg hadde mormor på min venstre side og Sissel (min stemamma) på min høyre. Følelsene boblet opp i meg og jeg klarte ikke å få frem et eneste ord. Jeg var så rørt der jeg satt med mine to familier samlet som èn. Jeg er kanskje uheldig som har skilte foreldre, men jeg er desto heldigere som har en enda større familie. Og Sissel er helt klart en person som har en spesiell plass i hjertet mitt. 

Når vi alle skulle si noe vi er takknemlig for, brast bare alt i meg. Jeg hadde så mye jeg ønsket å si, men jeg var tom for ord. Jeg var så rørt og klarte virkelig ikke å holde tårene tilbake. Så alt jeg ønsket å si ble borte i en tårekvalt og skjelven stemme. Jeg prøvde å distrahere meg selv ved å snakke meg litt bort før jeg fortsatte, men det nyttet ikke. Uansett hvor hardt jeg prøvde ble ordene kvalt av gråten, og jeg måtte til slutt avbryte. Jeg hadde ikke ønske om å knekke sammen i gråt, selv om det var eneste måten jeg kunne klare å fullføre. 

Det var så mye jeg ønsket å si, men det ble for tøft så fort jeg innså hva jeg faktisk hadde fått til. Jeg samlet familien min på ett sted, jeg er så heldig som har akkurat denne muligheten. Jeg har så utrolig heldig som kan invitere både mamma og pappa, og samtidig være totalt avslappet, for jeg vet det går så bra. 

Tusen takk for at jeg har denne muligheten. 

Vi har alle noe å være takknemlig for



I fjor på denne tiden var jeg i USA og fikk for første gang oppleve Thanksgiving på ekte amerikansk vis. Dette var virkelig noe som ga et sterkt inntrykk og satte i gang så mange følelser, tanker og minner. Og jeg kunne ikke forstå hvorfor Norge ikke har adoptert denne høytidsdagen enda. Vi har tatt til oss Valentinsdagen og Halloween med åpne armer. Men Thanksgiving som er en dag for takknemlighet og å ha en koselig dag med sine nærmeste, det ofrer ikke nordmenn en eneste tanke. ÈN dag som er satt av til å bare være takknemlig for hva man har her i livet. Ingen sure miner, ingen anger, ingen sorg, bare takknemlighet over hvor heldige vi er. For ja, vi er ekstremt heldige. Det er ikke alle som har det bra her i livet, men det finnes alltid noe å være takknmelig for - uansett hvor stort eller lite, så er det alltid noe å være takknemlig for. 

Når jeg har beskrevet hva som vil skje under middagen, der alle som sitter ved bordet skal fortelle om hva de var takknemlige for, blir jeg møtt med de merkeligste ansiktsuttrykk som skriker til meg "Hva er dette for noe tull?" Der har jeg nok svaret på hvorfor Norge ikke har tatt til seg denne tradisjonen. Vi nordmenn er på en måte for gode til å skulle grave så dypt, vi ønsker ikke å utlevere oss selv, våre innerste tanker og følelser. Vi vil ikke at andre skal slippe inn og se vår sårbare side. 

Hvorfor er det sånn? Hvorfor syns vi det er så vanskelig å åpne seg? Jeg husker selv at jeg fikk litt halvveis panikk når jeg fikk vite dette ved middagsbordet for ett år siden. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg formulere meg på engelsk?! Men det gikk jo så fint. Ordene bare kom av seg selv så fort jeg stilte meg selv spørsmålet "Hva er jeg takknemlig for?" 

Så vi fant fort ut at vi har ønske om å adoptere denne dagen og lage det til vår egen tradisjon, og det er akkurat det vi nå har gjort. I morgen kommer fler fra min familie og kjæresten min sin familie på besøk for å markere denne dagen med oss. Jeg gleder meg så mye, og om dette er noe som gir mersmak hos alle sammen håper jeg Thanksgiving kan bli vår nye familietradisjon.

Nå er det over

Dette innlegget skrev jeg dagen før Vesla sovnet stille inn. Jeg visste ikke om det var noe jeg kom til å poste, men dette er jo stedet jeg deler mine innerste tanker, bekymringer, meninger og hendelser. Det er her jeg kan uttrykke meg fritt uten å måtte tenke over hva alle andre tenker. Så hva var grunnen til at jeg ikke skulle kunne poste et innlegg om en hest som har betydd så mye for meg? Jeg har vært bekymret for å vekke enda sterkere følelser hos eieren - fine Line som er en så fantastisk snill og omsorgsfull person. 12.oktober måtte hun ta farvel med hesten sin, noe som gjør så vanvittig vondt. Jeg ønsket å vente en stund før jeg postet dette innlegget, der jeg forteller om mine tanker. Minnene jeg sitter igjen med, og følelsen det hele ga meg. 
 



De siste par dagene har jeg slitt med å sove. Frem til nå har jeg taklet det hele helt greit, men på søndagskvelden rant det over og det begynte å gå opp for meg hva som er i ferd med å skje. Jeg sitter oppe om natten og tenker. Ser ikke på noe som helst, gjør ikke noe som helst - bare tenker.

Snart blir vår fantastiske Veslis tatt fra oss, noe som er så uendelig trist og jeg kan virkelig ikke beskrive følelsene som herjer i kroppen min nå. I dag skal jeg se henne for siste gang, og det kommer til å bli en av de tøffeste minuttene i livet mitt. Vår fantastiske Vesla som er så god, ærlig, snill, følsom, kjærlig og kontaktsøkende. 

Opp gjennom tiden har jeg ridd noen hester, men Vesla er en av de som virkelig har satt seg høyest i hjertet mitt. Hun er en fin blanding av en hest, hund og menneske. Bare å ha henne i nærheten er den beste terapien i verden. Sommeren for to år siden hadde jeg en veldig tøff periode og en dag ble jeg kjørt opp til stallen. Jeg var med Vesla og fikk en indre ro over meg, det var så deilig å koble helt ut for en liten stund. 

Vi har så mange gode minner med denne fantastiske hesten. Hun var den første hesten som viste meg hvordan man klatrer. Jeg gikk bakerst med den minste hesten og skulle klatre opp skråninger jeg følte var for høye, men Vesla fikk oss gjennom. Hun er så trygg og god. 

Vi galopperte opp bakkene ved hyttebyen og aldri før har jeg følt meg så fri og trygg. Hun er så stabil og ærlig. 

Vi har galoppert på jordet på vinteren og kjent snøen fly bak oss, over oss, dette var helt herlig! Her gikk det fort, men vi fikk stoppet. Hun syns jo det er så gøy! 

Turene våre ned til vannet, skritteturene vi har hatt bare du og jeg. Porten oppe i veien bare du klarer å åpne. 

Jeg husker første gangen jeg satte meg på ryggen din, første gangen jeg klappet deg og første gang blikkene våre møttes. Du har alltid gitt meg en indre ro. 

Det gjør så vondt å vite at dette er den siste dagen jeg får se deg, kose med mulen din og føle på all den kjærligheten du gir. 

 

Du husker hvordan du åpnet porten oppe i veien?
Nå åpner du en ny port, men denne er lettere å åpne og fører deg til grønne enger.
Du kan løpe fritt uten smerte og uten bekymringer.
Ta fart, kjære Veslis, Denne frihet er det ingen som kan ta fra deg 


 

Tusen takk for alle våre gode minner, Vesla. Du blir aldri glemt. 


"Om 10 år er jeg pensjonist"

Og der kom mandagen vi alle har ventet på! Endelig har jeg sovet en hel natt siden jeg tok vaksine på torsdag. Etter sprøytestikket jeg fikk den dagen merket jeg at jeg ble så vanvittig svimmel utover dagen og når jeg skulle strekke meg etter et glass i skapet husket jeg fort hvorfor vaksiner var så grusomt på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg har faktisk ikke fått stikk i armen siden den grufulle BCG`en på ungdomsskolen, så jeg kjente at jeg gruet meg litt ekstra forrige uke. Blodprøver har gått helt fint opp gjennom tiden, men det er noe helt eget med vaksine i overarmen. Det føltes som jeg var forferdelig støl i armen og jeg har vært dårlig og slapp hele helgen. Jess, nå er jeg virkelig motivert til å ta de to neste vaksinene. Men jeg må jo bare, nå har jeg begynt så jeg kan ikke gi meg nå. 

Hun som satte vaksinen på meg sa at det er på tide at jeg snart tar barnevaksinene mine igjen. Ehm.. hva? Må man ta dem igjen? Var ikke det hele poenget med å pine seg gjennom det å ta en sprøyte at du slapp å ta den på nytt? Men så kom jeg på hva som ble sagt på ungdomsskolen "Denne må taes på nytt etter 10 år". Ti år? Har de gått allerede? Som 12 åring tenkte jeg at 10 år er leeenge til! Da er jeg gammel! Da er jeg gift, har unger som er ferdig på skolen og jeg skal pensjoneres. Men nei.. Ti år var visst ikke lenge til likevel. 

Da jeg skulle legge meg torsdagskveld fikk jeg et stort problem, da jeg pleier å ligge på siden hver eneste natt. Og hver eneste natt ligger jeg på min venstre side.. noen som vil gjette seg til hvilken arm man tar vaksiner på? Jepp, venstre. Og når jeg la meg slik jeg pleier for å kunne sovne raskest mulig føltes det som jeg lå på en tennisball. Med andre ord var det veldig ubehagelig! Så jeg brukte evigheter på å sovne og vred meg rundt for å prøve å finne en god liggestilling. 

Det er merkelig det der. Alle andre netter kan man ligge på magen, ryggen og høyre side og likevel klare å slappe av. Men når du blir fratatt friheten til å ligge slik du pleier, så er det kun slik du kan klare å sovne. Etter mye om og med klarte jeg å sovne da og våknet av meg selv når klokken var 07:20 og var lys våken. Når jeg våknet lå jeg jo på min venstre side og tenkte ikke mer over armen før jeg skulle legge meg på ryggen. Fy fader så vondt jeg plutselig fikk i armen igjen. Av èn forbanna sprøyte. Jaja..

Som sagt har jeg fremdeles ikke kommet meg etter torsdagen, og alt jeg gjør tar så lang tid! Og jeg er ikke verdens raskeste menneske fra før av, så du kan tenke deg hvor treig og susete jeg er nå. Satser på at jeg er bedre i morgen! 

Beskytt deg selv

For noen uker siden fikk jeg en melding på mobilen med informasjon om HPV-viruset. Som sikkert mange andre, hadde jeg aldri hørt om dette og forstod ikke helt hvorfor jeg skulle bry meg om sånt. Helt til jeg begynte å lese meg litt mer opp på hva det hele faktisk handlet om.

HPV er et virus som overføres seksuelt, og som i verste fall kan gi livmorhalskreft. Er det noe som får meg til å grøsse over hele kroppen og gjør meg redd, så er det kreft. Uansett hvilken form det kommer i, så er kreft en aggressiv og skummel sykdom vi alle har et forhold til, på en eller annen måte. Enten du kjenner noen som har vært rammet av sykdommen, eller du selv har vært i denne grufulle situasjonen. 

Kreft er en sykdom jeg virkelig håper de finner en kur for i nærmeste fremtid. Dette har tatt så mange liv og fjerner så mye håp. Så når vi får tilbud om en vaksine som beskytter oss mot et virus som kan føre til livmorhalskreft, er det noe jeg gladelig tar i mot, og noe jeg håper mange vil gjøre. Opptil hele 70% av alle seksuelt aktive smittes , de fleste i ung alder.

Vaksinen anbefales uavhengig av antall partnere. Enten det er èn, to, ti, eller ingen, så anbefales det å ta i mot denne vaksineringen. Vaksinen består av 3 doser som tas i løpet av ett år. 

HPV-infeksjon kan gi celleforandringer som senere kan utvikles til livmorhalskreft. Hvert år må mer enn 300 norske kvinner med celleforandringer operere bort deler av livmorhalsen. Denne operasjonen gir økt risiko for senaborter og for tidlige fødsler. Av de 300 norske kvinnene som får livmoralskreft, er det 70 av dem som dør av sykdommen.

I 2016 - 2018 får unge kvinner som er født i 1991 eller senere tilbud om gratis HPV-vaksine. Det gjelder da også meg, hipp hurra! Så jeg skal nå ned på helsestasjonen for å få tatt første del av vaksinen. Så nå er spørsmålet - skal du gjøre noe bra for deg selv, og beskytte deg mot dette viruset? 

 
 
 

Dere lærer aldri

Da ble det snø i år også da, dere. Det begynte å dale små og store hvite kladder forrige helg og det ser ut til at vinteren har satt i gang en del tidligere enn hva jeg syns er greit. Når jeg kikker ut nå går det virkelig ikke opp for meg at det hvite lakenet utenfor er en realitet. I begynnelsen av november? Hvor ble det av de fargerike bladene og den crispy lufta? Borte. Nå er det bare kaldt, og jeg grøsser så fort jeg tar en titt ut av vinduet. Jeg er virkelig ikke klar for det her. 

Jeg føler jeg er den eneste som ikke jubler når den første snøen kommer. Snapchat er full med bilder og videoer fra alle andre:

 

Det snøør!  ♥  Jaaa!  ♥ Endelig!  ♥  Winter wonderland!  ♥  Håper det blir liggende!  ♥  Endelig kom vinteren!  ♥  Fram med ski! Juhu!  ♥  Ååå jeg blir så lykkelig av all denne snøen!


Det folk ikke tenker over er at dette skjer hver gang. Når den første snøen kommer er alle helt i ekstase, så tar det en måneds tid før alle begynner å klage igjen. 

 

Jeg er så drittlei snø!  ♣  Det er glatt!  ♣  Det er kaldt!  ♣  Jeg blir våt på sokkene!  ♣  Tryna på isen #hatervinteren  ♣  Hater å ha snø på bilen om morran.  ♣  Drittlei is på ruta.  ♣  Savner sommeren!

 

Jeg vil ikke være en av disse. Jeg syns snø er noe herk hele tiden bortsett fra når man reiser ut for å ake og leke i snøen, kun da er snø en bra ting. Nå skal jeg få satt gang med denne lørdagen gjøremål. Håper dere får en fin dag! 

Pop The Champagne!


Jeg overlevde gårsdagens tannlegetime! Som alltid så gruer jeg meg så intenst mye i forkant av timen, mens når jeg først ligger i tannlegestolen så er det ikke så ille som jeg trodde det ville bli. 

Det er alltid rein tortur når tannlegen gransker portrettbildene han nettopp tok av kjeften din og sier ikke et eneste ord. Ikke noe spørsmål om hvordan helgen var, og ikke noe tørrsnakk om hvordan været er. Bare han, meg og stillheten. I tillegg til stemmen som skriker inne i hodet mitt og begynner å telle på fingerne hvor mange hull jeg helt sikkert har. Tre? Fire? Hva om det er fler? Hva gjør jeg om han nå sier jeg har syv hull? Hvordan skal jeg vite det før jeg setter meg i den stolen? 

Han snur seg mot meg og begynner å pirke i munnen min med et av tortur-redskapene, men sier fremdeles ikke et ord. "Great! Jeg har helt sikkert åtte hull! Dette er ille! Hvorfor sier han ingenting? Snakk, menneske!"

 

Jeg skammer meg allerede, selv om jeg ikke en gang vet om
denne totale stillheten er bra eller dårlig.

 

Han pleier jo å si noe om jeg har hull. Hva om han bare er skrekkslagen? "Si noe da."

Du har et hull som er en gammel fylling.. og tannstein. Bortsett fra det ser alt veldig bra ut. 

What? Sa han nettopp det jeg tror han sa? Åh halleluja! Ett hull? Bare ett? Å hurramegrundt!

Vi tar bare det hullet med en gang vi, sant? 

Ja selvfølgelig gjør vi det! Jeg vil bli ferdig med dette så fort som overhode mulig! 

Bedøvelse? "YAAASS PLEASE!" Også satte han i gang og det hele var over på en halvtime - fra jeg gikk inn i det rommet til jeg fikk dra hjem. Den fantastiske følelsen når tannlegen sier "Sånn, da kan du skylle, så er vi ferdig"

 

Woow! Pop the champagne! 

 

Så jeg gikk rundt i en egen rus i en times tid etterpå. Tenk at det hele gikk så bra. Hvorfor gruer jeg meg så mye hver gang? De fire tingene jeg er mest nervøs for er 1. Har jeg hull? Isåfall hvor mange? 2. Må jeg få satt opp en ny time og gå en hel uke i full vissheten om at jeg har hull? 3. Tannstein og andre ting som måtte ise og gjøre vondt. 4. Må noen av visdomstennene mine trekkes? Heldigvis har den visdomstanna som nesten er helt ute, klart å behandle meg bra. Eller er det jeg som behandler den bra? Hmm.. Usikker.. Kanskje jeg må gi den et navn? 

Jaja, nok om mitt tannlegebesøk. Det gikk heldigvis bra og jeg fikk beskjed om å fortsette slik jeg har gjort, så juhu! I dag er det tid for en etterlengtet mormor-dag. Jeg elsker disse dagene - en hel dag satt av til masse kvalitetstid med mormor. Nå står hun utenfor og er klar for frokost ute, så jeg må runde av. Håper dere får en super dag!

En frykt jeg aldri blir kvitt

Hvorfor er det like ille hver gang? Jeg kommer aldri til å vokse av meg denne følelsen! Tirsdag for en uke siden fikk jeg meldingen på telefonen som setter en stor klump i magen min og en kvalme som sitter der helt til det hele er overstått. "Hei! Time for tannsjekk. Kan du tirsdag 8/11 Kl 12:15?" Åååh! Jeg gulpet nettopp litt i svelget igjen! Det er vel ikke bare meg som fremdeles syns det er fælt å gå til tannlegen? Jeg forstår ikke hvorfor jeg syns dette er så ille. Jeg har helt klart tidenes flinkeste tannlege som fikser det meste og han får meg til å føle meg rolig i den stolen, til tross for at han har et bor i hånda som kan ødelegge kjeften min for resten av livet. 

Jeg klarer på en måte å slappe av, samtidig som jeg er så anspent, redd, kvalm og nervøs. Hver gang har jeg hull i tennene, om det så er ett, eller to - spiller ingen rolle. Det er like grusomt å få beskjeden om at du må tilbake igjen om ei uke for å borre i tennene. Jeg hater lydene, smaken av blod og alt vannet man får skylt i ansiktet i tillegg til tannrester. Og noe jeg gruer meg like mye til er å fjerne tannstein. Gud, som jeg hater å reise til tannlegen! Og det har ingenting med min tannlege å gjøre, for jeg får helt panikk av å tenke på at han en dag pensjoneres, og jeg plutselig må finne en ny tannlege. Jeg er ikke klar for det enda! Så jeg håper virkelig han fortsetter i denne jobben lenge! Som i LENGE!

Det er vel bare følelsen av at du vet det kommer til å gjøre vondt. Du vet det ikke kommer til å være behagelig uansett hvor mye du prøver å slappe av. Jeg kan ikke forstå de menneskene som sier at de gruer seg like mye til å gå til frisøren som til tannlegen. Altså jeg lurer virkelig på hvilke frisører disse menneskene har vært hos! For jeg får aldri vondt når jeg er hos frisøren. Jeg blir ikke stukket med en sprøyte i munnen, og frisøren borrer hvertfall ikke hull på kroppen min. Så hvordan kan dulling med håret i en avslappende atmosfære, der du kan ha munnen lukket mens du drikker Cappuchino være like ille som å reise til tannlegen? 

Dere som har sjekket kalenderen vet at det i dag er 8.november og min tannlegetime står nå for tur. Jeg sitter på venterommet nå og gleder meg så mye til klokka blir 14, for da vet jeg at jeg sitter godt og trygt hjemme i stua. Wish Me Luck!

Processed with VSCO with p5 preset

Tid for søskenkjærlighet

Denne helgen har vært helt super! Min kjære storebror kom hit på middag på fredag, vi hadde spillkveld sammen på lørdag og hele søndagen ble tilbragt i sofaen med film etter film på TV. Det var så koselig å ha en hel helg med Steffen nå. Det er så lenge siden vi har vært ordentlig sammen og funnet på ting, så det blir ikke siste gang vi gjør dette! 

Vi har spilt brettspill, drukket vin, spist god mat, skravlet og ledd masse. Åh, gi meg fler helger som dette! Jeg har storkost meg! 

Når man har tatt såpass få bilder som jeg har gjort i helgen, så indikerer vel det bare at jeg enten har vært sløv på å ta frem kamera, eller at jeg har kost meg så mye at jeg ikke ha hatt ønske om å ødelegge øyeblikket med å hente kamera. Mulig det er begge deler. Kan ikke få dokumentert alt gjennom ei linse, si. 

Den supre helgen ble avsluttet med at kjæresten min fant ut at han skulle lene beina sine på den nederste delen på bordet, noe som er en svær, helvetes tung plate. Plutselig raste den sammen og ramlet rett på stortåa mi! Og fytti fader så vondt det var! Jeg satt og holdt på å grine i en halvtime etterpå og smertene ble ikke mindre før et par timer senere. Da fikk jeg servert pizza og kunne sitte i sofaen med film på TV og trøstespise pizza mens jeg småhulket over min stakkars tå. Det er merkelig hvor vondt det gjør å slå en tå! Bare tenk hvordan det er å sparke borti et bord - dritvondt. Da kan du bare forestille deg hvordan det er når bordet sparker til deg! Det gjør vondt enda! Og neglen på stortåa mi har blitt helt blå, i tillegg til at tåa er helt hoven. Takk for den. 

Denne uken har jeg startet i mitt rolige tempo, noe som har vært veldig deilig! Jeg har følt meg litt uggen i et par dager nå, så håper det forsvinner før det ender med at jeg faktisk får noe omgangssyke. Nei takk! 

Håper dere har hatt en fin helg! 

Goodbye October

I begynnelsen av oktober publiserte jeg et innlegg der jeg ramset opp noen punkter over hva jeg hadde lyst til å gjøre de neste fire ukene. Tiden går så alt for fortt og nå er den måneden allerede over, så jeg tenkte å se om jeg har klart å utføre noen av de punktene jeg skrev opp. God plan? Jess, så la oss hoppe rett på sak. 

 

Ingrid sin bursdag

Mitt første punkt var å feire bursdagen til lillesøsteren min, noe som ble en veldig koselig start på oktober. Dagen etter tok jeg henne med meg på kino for å se på Oppdrag Dory, noe som virkelig falt i smak for både meg og Ingrid. Det var også fint å bruke litt tid sammen bare hun og jeg. 
 

Komme inn i ordentlige rutiner

Rutiner har jeg fått på plass, noe som er helt fantastisk! Det er så deilig å ikke bare stå opp tidlig, for det har jeg gjort veldig lenge. Men det å komme seg i seng før klokka 23 er virkelig noe jeg har lært meg å sette pris på denne perioden, så det er elt klart noe jeg kommer til å fortsette med. 
 

Finne en balanse i hverdagen

Jeg har fått masse alenetid noe som i begynnelsen var veldig skremmende, men som etterhvert ble veldig deilig. Jeg tror det er viktig å trives i eget selskap og ikke måtte være avhengig av å alltid ha noen rundt seg. Og er det noe oktober har lært meg så er det at jeg syns det er deilig å ha tid for meg selv og trives godt i mitt eget selskap. I tillegg har jeg også fått brukt tid med familie og venner, mamma har jeg dessverre sett lite til, men jeg har sett igjen venner som ikke bor i umiddelbar nærhet i tillegg til venninner som bor 15 minutter unna. 

Netflix, Hot Chocolate & Candles

Jeg har tent duftlys og drukket kakao, og på toppen av det hele har jeg blitt hektet på en ny serie! Så hver kveld ser jeg en episode The Flash, gud som jeg digger den serien allerede! Synd det kun er èn sesong på Netflix, men da betyr det bare at jeg må hive meg rundt for å finne en ny serie å bli oppslukt i veldig snart. 

Så jeg vil da si at det jeg hadde ønske om å få gjort i oktober, har gått som en lek. Nå gleder jeg meg til hva resten av året vil bringe. Tenk at vi allerede tar fatt på november, dere! Det er 57 dager igjen av året og jeg forstår ikke hvor all den tiden ble av. 

En Halloween jeg alltid vil huske

Det var først på torsdag det gikk opp for meg at den siste helgen i oktober var foran oss. Det er Halloween og alle hadde planene klare for hva de ville bruke denne helgen til. Ungene går knask eller knep, mens de på min alder reiser på fest. Det vi har til felles er kostymene, selv om det skal nevnes at kostymene som brukes på fest er kjøpt på kondomeriet sine sider. 

I fjor var jeg i USA på Halloween, det var en veldig spesiell opplevelse da slike høytider er mer utbredt der enn hva det er her i Norge. Jeg var hos mine "amerikanske besteforeldre" og hjalp til med å pakke inn godteri i små godteposer til barna som skulle komme og ringe på døra på Halloween. Det var så gøy å se hvor stor innsats amerikanerne gjør når det kommer til å pynte opp huset i høytider. På denne tiden er det fler av dem som har en egen gravplass i hagen med skjeletter, svarte katter, spøkelser, skumle gresskar og edderkopper.

I Norge derimot pynter vi ikke i det hele tatt til Halloween. Hvertfall ikke på utsiden av huset. Det skumleste jeg noen sinne har sett utenfor huset til noen i Norge, var da vi var små og gikk "knask eller knep". Vi gikk mot en dør for å ringe på, men før vi kom oss bort til døra var det en mann som stod i mørket i garasjen. Han hadde kledd seg ut og lagde knurrelyder, noe som var helt vanvittig skummelt når du er sånn 8 år gammel. Han kom til syne og begynte å gå etter oss mens hans knurret. Vi skreik og løp så fort vi kunne vekk derfra. Skadet for livet etter det der for å si det sånn.

Nå som jeg har blitt større syns jeg det er ganske sykt av en voksen mann å gjøre sånt mot små barn. Stå utenfor huset sitt i timesvis for å skremme vekk ungene som kommer for å ringe på hos han. Da kunne han heller droppet å åpne døra når det ringte på, eller gi oss et pent nei. Men neida, han velger heller å skremme vettet av oss slik at vi ikke turte å gå ute i mørket lenger. Sikkert derfor jeg er så mørkeredd, så jeg skylder på han. 

Det er få ting som er så vondt!



De siste dagene har jeg hatt veldig vondt i tannkjøttet bakerst ved visdomstanna. Dette har jeg også hatt en gang tidligere for et par år siden, men jeg trodde dette var noe som kom til å gå over av seg selv, noe det helt klart ikke gjorde. Den smerten jeg til slutt fikk var så intens og gjorde at jeg hadde vondt i alle tennene mine på venstre side. Jeg klarte ikke å åpne munnen noe særlig uten at det gjorde vondt, jeg kunne ikke smile uten at jeg fikk svi for det med det samme. Jeg sleit med å få i meg mat da det gjorde vanvittig vondt å spise. Uansett hva jeg foretok meg så var det så hinsides vondt! 

Til slutt var det ikke noe å lure på lenger, jeg måtte kontakte tannlegen. Og jeg er ikke særlig begeistret for å gå til tannlegen, men når jeg får vondt i tenner/tannkjøtt setter jeg meg heller i tannlegestolen enn å fortsette slik. For jeg klarer ingenting som helst når jeg får vondt i munnen. 

Tannlegen min ga meg en resept på en salve som jeg skulle pusse tannkjøttet mitt med til det gikk over. For å si det rett ut, så var det helt jævlig! Det var så vondt og jeg stod på badet og hylgrein mens jeg pusset. Ved visdomstanna mi hadde det kommet en åpen "lomme" som jeg skulle gni tannbørsten på. Jeg forstod at dette måtte til for at det skulle bli bra, men det der unner jeg virkelig ingen!

Jeg føler jeg har klart å understreke hvor vondt dette faktisk var, så jeg hopper rett over til tre-fire dager etterpå. 

Det var helt bra igjen! Etter å ha pint med gjennom de dagene med tortur var jeg helt fri for smerter, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten den salven Nå ca to år senere sitter jeg her igjen hjemme i stua og kjenner det bygger seg opp de samme smertene som jeg hadde den gangen. Men forskjellen er at nå vet jeg hva som fungerte sist.

I går dro jeg hjem for å hente denne vidunder-salven, men tror du ikke at mamma har tatt den med seg i toalettmappa si? Joda! Og mamma kommer ikke hjem på noen dager til, så jeg fikk litt dilla. Heldigvis får jeg den levert i morgen, så jeg kan sette i gang med nok en runde der jeg torturerer meg selv i et par minutter hver dag. 

Jaja, det er en eneste stor lettelse når smerten forsvinner, så jeg skal klare det denne gangen også.  

Noe som ødelegger hverdagen

Hei fine mennesker! Jeg håper dere har hatt en super helg! Det har jeg, til tross for at kjæresten min sov bort mesteparten av den grunnet jetlag og sykdom, i tillegg til at jeg mest sannsynlig har klart å dra på meg det samme som han. hurra..

Så jeg har vært nok så redusert i dag og ikke orket stort. Det som er så kjedelig med å være syk er at man ikke kan gjøre stort annet enn å vente på at det skal gå over. Jeg har fått spørsmål om å reise på treningssenteret i dag, i tillegg til fler ting jeg hadde ønske om å gjøre i dag. Folk jeg vil besøke og steder jeg skulle vært. I tillegg må jobben settes på vent mens man er syk, noe som ikke gjør saken bedre. Men noen dager blir bare sånn. Jeg må bli flinkere på å lytte til kroppen når den sier i fra at nok er nok, så jeg får bite tennene sammen så godt det lar seg gjøre. 

Nå venter jeg på at tevannet skal koke ferdig, så skal jeg sette i gang med middagen før det blir film på senga. 

Håper dere har hatt en fin start på uka. 

Jeg kjente ikke igjen kjæresten min

Åååh halleluja! Nå har kjæresten min kommet tilbake fra jobbreise i USA og jeg er plutselig ikke alene lenger. Det er deilig, samtidig som det er veldig rart. Jeg har nå hatt huset for meg selv en stund og det har vært overraskende behagelig. Men igjen - veldig deilig å få han hjem igjen. 

Tidlig i går skulle jeg overraske han med å hente han når bussen hans kom til Hønefoss. Det er ikke langt å gå fra bussholdeplassen og hit, men han har vært veldig forkjøla en stund, han hadde med seg koffert og det er kaldt ute. Så jeg fant ut at jeg skulle sette meg i bilen og kjøre ned for å hente han.

Men det viste seg å ikke være så enkelt som man skulle trodd. Det var jo ingen steder jeg kunne stå for å se når bussen dukket opp da det var fullt overalt. Jeg forsøkte til og med å stelle meg opp der jeg ikke har lov til å stå. Steder jeg egentlig skal holde meg langt unna. Men da dette er like ved politistasjonen fant jeg ut at det kanskje var en god idè å finne et annet sted jeg kunne stå ulovlig. 

Så det endte med at jeg sirklet rundt i byen i 45 minutter uten å se snurten av verken bussen eller den mannen jeg er sammen med. "Jammen.. det er jo bare å ringe" tenker du sikkert nå? Ehem.. nei. Ikke når den tosken fant ut at han skulle gå på kjøpesenteret for å skaffe seg nytt sim-kort til sin nye telefon slik at de sperrer hans gamle sim-kort. Da er det visst unødvendig å ringe fem-seks ganger, når den eneste som tar telefonen og ønsker å snakke med meg, er mobilsvareren hans. 

Det hele endte med at jeg ringte mamma og fikk ut litt frustrasjon over at jeg ikke får tak i han, og at bussen kan jo umulig være så forsinket! For alt jeg visste hadde han jo gått hjem mens jeg sirklet rundt på andre siden av bussholdeplassen. Akkurat når jeg skal til å reise, ser jeg en veldig trøtt og sliten mann komme gående med joggebukse, koffert, med ørepropper i ørene. Han så helt forferdelig sint ut. For å være helt ærlig så kjente jeg han ikke igjen. En person jeg har vært god venn med i fler år, og vært sammen med i ett år... jeg kjente han ikke igjen! Snakk om å være sliten etter flyreisa og syk på toppen av det igjen. 

I det jeg tutet, kikket han bort på bilen min og ansiktet hans lyste opp! Det var herlig å se den totalforvandlingen på ett millisekund. Han satte seg inn i bilen og overfalt meg med klemmer før vi reiste hjem. Etter han fikk tatt seg en dusj og fått på seg nye klær ble han endelig seg selv igjen. Etterpå har vi skravlet og kost oss med pizza og film på senga. En super start på helgen. 

Video: Jeg blir så oppgitt!

Jeg fikk lyst til å sette meg ned foran kameraet og prate om noe. Jeg visste ikke helt hva, men noe.. Og det er nå jeg merker hvor mye jeg savner å holde på med dette her. Både når det kommer til bloggen og YouTube. Planlegge videoer, filme, redigere, få det ut på YouTube. Det er virkelig noe som gir meg like mye som bloggen min. En indre ro. Et sted der jeg bestemmer. En egen plass der jeg kan dele mine tanker, meninger, idèer og hendelser. Jeg kan være kreativ på min egen måte, og dette er virkelig noe jeg elsker å gjøre. 

Første del der jeg sier hei og har introduksjonen er visst borte, men det overlever vi for denne gang, sant? Jess.. snurr film!

Det blir nok fler videoer fra meg fremover! 

Det er deg jeg trenger

I går kveld hadde jeg en times samtale med mormor på telefonen, og det var akkurat det jeg trengte nå. Det er få mennesker som forstår meg og støtter meg slik som hun gjør. Hun gir meg håp og troen på meg selv, og det er så godt å ha en så fantastisk mormor! Hun er virkelig en av de viktigste menneskene i livet mitt og jeg er så takknemlig for alle hennes gode ord og varme klemmer. 

Jeg prøver så godt jeg kan å være der for alle og en hver. Men helt ærlig føler jeg likevel at det er fler mennesker som jeg sakte men sikkert mister tillit og det gode båndet til. Da er det veldig deilig å bli minnet på at man er bra nok av min kjære mormor. Og ikke minst at de som faller fra gjerne er mennesker man ville mistet før eller siden uansett. Enkelte forstår at tiden ikke alltid strekker til, men at jeg så gjerne skulle ønske døgnet hadde fler timer, og at jeg hadde mer energi. Mens andre tror verden kun dreier seg om dem og deres ønsker. Slike mennesker orker jeg virkelig ikke å bruke tiden min på lenger. 

Jeg ønsker heller å sette ekstra stor pris på de menneskene i livet mitt som betyr mye for meg og som viser at jeg betyr mye for dem. ♥ 

Noe av det skumleste jeg har gjort

Det er helt uvirkelig å tenke på at det allerede er ett år siden vi dro til USA. Ett helt år har allerede gått siden jeg satte meg på det flyet, livredd for hva som ventet meg. Nå ett år senere sitter jeg i Norge, mens kjæresten min som jeg dro med i fjor, er i USA igjen. Det er en så merkelig følelse. Det har allerede gått 365 dager, og jeg føler jeg nettopp var der. Det er ett år siden jeg møtte alle disse menneskene for første gang. I denne anledningen ønsker jeg å dele med dere et innlegg jeg postet når jeg satt på hotellrommet en av de første dagene. Jeg var vettskremt, samtidig som jeg var spent, og det med god grunn.


Jeg ville veldig gjerne pushe mine egne grenser og et av målene mine for dette året er å bli generelt enda litt tøffere! Noe jeg virkelig føler jeg nå kommer til å bli nå. Jeg har tatt det store steget ut i verden og valgt å reise til USA! Et sted jeg aldri har vært før, jeg kjenner kun én person og det er mitt reisefølge, bortsett fra det har jeg virkelig ingen kjennskap til steder eller andre personer. Dette er så langt utenfor min komfortsone jeg kan komme og jeg føler meg både skremt og lettet på samme tid! Det er merkelig hvor bandede følelser jeg har akkurat nå, men forhåpentligvis tar det ikke så lang tid å vende seg til det hele.

 

Mandag satte jeg meg på flyet. Et fly jeg kom til å sitte på i mange timer. Det flyet som skulle frakte meg til USA. Aldri før har jeg vært så knusende rolig på et fly, mest sannsynlig er det fordi jeg ikke innså selv hva jeg faktisk holdt på med. Jeg gikk gjennom sikkerhetskontroller uten å vite hva de egentlig så etter. Jeg satte meg i en taxi og bekymret meg ikke for hvor jeg skulle. Alt rundt meg passerte der jeg suste bortover motorveien og kroppen min hang fremdeles ikke med idet jeg gikk inn på hotellet. Og her sitter jeg, først nå har det virkelig gått opp for meg hvor jeg er og hva jeg faktisk driver med! Jeg begynner å få et sterkt kikk! Forventningene begynner å stige og jeg er så spent på hva som faktisk venter meg de kommende ukene! 

Her er jeg i et helt annet land i en helt annen verdensdel! Noe jeg virkelig ikke hadde trodd jeg ville gjøre i en alder av 21 år! Dette er en så stor mulighet jeg helt klart er villig til å ta! Dette blir en opplevelse for livet og jeg gleder meg til fortsettelsen! 


Nå ett år senere kan jeg virkelig si at jeg er stolt av meg selv. Jeg er så stolt fordi jeg turte å gå så langt utenfor min komfortsone. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg fikk være med på den reisen. Jeg er så utrolig glad for at jeg bare hoppet ut i det og fikk en opplevelse for livet. ♥ 

Årets kløne!

God søndag, fine mennesker! Håper dere har hatt en super helg! Det har hvertfall jeg! I går fikk jeg besøk av Ivona, hun skulle bli her til i dag og det var så koselig! Vi har hatt et par veldig avslappende dager med ost og vin, god mat, godteri og film. Mange filmer! Kan ikke akkurat si at alle var like bra, men så lenge man er i godt selskap fungerer jo alt! 

Det er ikke så lenge siden hun dro hjem og etter det har jeg fått fikset litt i leiligheten. Jeg fikk meg en stor overraskelse da jeg åpnet kjøleskapet i sta og skulle hente iste. Det luktet så rart i kjøleskapet og når jeg strakk hånden inn der ble jeg våt på hånda og forstod ingenting! Jeg kikker opp og til min store frustrasjon har jeg klart å legge inn vinflaska fra i går i halvsøvne i kjøleskapet - liggende!

Ja, det er kork på den, men den holder visst ikke vinen inne i flaska, så det ble en fin vaskejobb på meg for å si det sånn. Deilig å bare få det gjort med en gang istedenfor å gjøre slik jeg sikkert ville gjort for noen år siden. Sette meg ned, tenke over hvordan dette burde utføres og bare håpe noen andre fikser det for meg. 

Så nå lukter det deilig i kjøleskapet igjen! Heldigvis. 


 

Derfor liker jeg den forhatte Facebook-gruppa

Det er lenge siden det har vært så mye oppstyr rundt en Facebook-gruppe. Jeg som de fleste andre, syns denne gruppa er helt på trynet. Jeg kan ikke forstå hvordan folk finner noe underholdning i de tingene som tydeligvis blir delt der inne. Noe jeg heller ikke forstår er de som lager store, lange skriverier om dem fremdeles. De får så mye oppmerksomhet, og jeg vet ikke om dere har lagt merke til det, men jeg ser hvertfall at enkelte av mine venner har blitt medlem først nå etter denne gruppa ble blusset opp i media. 

Men hvorfor skal det bry DEG til en så stor grad? Hvorfor går du inn på innleggene for å lese? Vi som er i mot denne gruppa er selvfølgelig jenter, så det må jo være noen gutter som har sladret om hva som faktisk blir delt på veggen og kommentarfeltene i denne gruppa. 

Hvorfor går du inn for å se hva de har skrevet? Hvorfor gidder du å bruke tid på det når du allerede vet at de skriver om såpass drøye ting? Hvorfor bruker du energi på å irritere deg så mye over det og hvorfor tar du det så personlig? 

Når vi ser på profilene til flere av disse såkalte mannfolkene som har slengt så mye dritt, så er det fler av dem som har barn, er forlovet eller gift. Jeg får litt vondt av barna deres, men spesielt den dama som er sammen med denne fyren som har slengt dritt om andre jenter. Jeg hadde blitt flau om det hadde vært min kjæreste.  

Men isteden for å irritere seg over at det virkelig finnes sånne mennesker, så kan vi se det positive i at denne gruppa eksisterer. Det er nærmere 30 000 medlemmer av denne gruppa og la oss si at det er 70% av disse er menn som ønsker å ha en gruppe der de kan få være menn og ha det gøy, kanskje bli kjent med noen nye ansikter. De resterende 30% er usikre guttevalper som prøver alt for hardt å snakke andre ned i et forsøk på å løfte sin egen selvtillit. Litt sånn som flere jenter kan være mot andre jenter, så det gjelder ikke bare menn. Forskjellen på slike jenter og gutter, og oss som forstår at mennesker har følelser, er at de kommer aldri til å få noe særlig større selvtillit. Trist å si det, men det er sant. 

Se det positive i det - det som blir lagt ut på nett vil være der for alltid. Derfor hjelper det ikke om disse gutta sletter de drøye kommentarene de kommer med, for det vil alltid være synlig for alle som ønsker å se. Det er ikke alle i den gruppa som oppfører seg som drittsekker, så la hvertfall de få en sjanse. De andre som kommer med helt syke kommentarer derimot - vel, dere vet hvertfall hvem dere ikke ønsker å ha som en stor del av livene deres. Så se heller på det som det motsatte av Tinder. Du sjekker den gruppa for å finne ut hvem du ikke vil til sengs med, og hvem du absolutt ikke vil ha som samboer. Du finner også fort ut hvem du ikke ønsker å få barn med. 

You´re very welcome! 

Fornøyd med valget

I går hadde lillesøsteren min bursdag, så det ble feiring med kake og pakker. Det er alltid koselig å se igjen folk i familien man ikke ser så ofte, så det ble en del skravling. Dette året var jeg litt usikker på hva jeg skulle gi Ingrid i bursdagsgave, men kom fort frem til at jeg ville ta henne med på kino. Et stort pluss med å ha hjemmekontor - hvis jeg har mulighet til det, så kan jeg jobbe senere på dagen om jeg ønsker, så i dag har jeg tatt meg den friheten slik at jeg kan ta med meg lillesøster på kino. Hun var helt i ekstase når jeg fortalte henne hva hennes gave var, så det var koselig at hun ble så glad for gaven. 

Så om ikke så lenge skal jeg reise å hente henne, kjøpe inn litt godteri til filmen, så skal vi se "Oppdrag Dory". Ingrid fikk velge film, og jeg må si jeg er veldig fornøyd med valget. Jeg er ikke så ofte på kino, så dette var jo en super mulighet for meg om hun hadde ønske om å se samme film som meg. Jeg elsket "Oppdrag Nemo", og når det nå kom en ny film fikk jeg lyst til å se den. 

Jeg frister dere med trailerer til filmen frem til jeg har sett den selv.

Kos dere på denne solfylte onsdagen! 
 



Jeg er hverdagsblogger, 23 år, frisør, hestegal og bruker store deler av fritiden min på å leve meg helt inn i serier på Netflix og klage på Twitter.

+ Legg meg til som venn


Kontakt: bambis@live.com





Design laget av Julie Viktoria
hits